Det bremser

Det bremser. Vår kjøre uregjering satser på bønder og fellesskatt..eh..skap, mens det jobb- og verdiskapende næringslivet sakte strupes.

Kristin Halvorsen kan ikke gå på vannet, og jeg skal ikke beskylde henne for å være skyld i, eller ha forårsaket alt av godt og vondt i økonomien. Men jeg vil si fra når noe som gjøres er galt.

Skattefunn er en ordning som tillater bedrifter et ekstra fradrag for forsknings- og utviklingskostnader. Denne ordningen ble innført under den borgerlige regjeringen. Den førte til en sterk økt satsing på forskning og utvikling i bedriftene, og mange av de produktene som i dag gjør at Norge går så det griner har blitt til i denne ordningen.

I fjor fant de rødgrønne radikalerne at det var på tide å ”forbedre” denne ordningen. Dvs, de fant ut at de skulle gjøre den betydelig dårligere. I praksis ble fradragsmulighetene betydelig redusert gjennom reduksjon av satsene for arbeidsinnsats, og det ble vanskeligere å kvalifisere for ordningen.

Resultatet ser vi. Det rapporteres om betydelig lavere forsknings- og utviklingsinnsats. Dette er en trussel mot vår fremtidige velferd. Det er det som utvikles i dag som vi skal leve av i morgen. Det er det samme som å slutte å utdanne våre barn. Det gjør at vi igjen havner på etterskudd.

I tillegg går nyetableringen av bedrifter betydelig tilbake.

Hva gjør regjeringen?

Snakker om fellesskap og øker skattene. Det vil føre til ytterligere nedgang i nyetableringer og mindre penger til forskning og utvikling. Det er ikke slik vi bygger fremtiden. Det er slik vi undergraver den. Det virkelige resultatet kommer vi først til å se om noen år. Det er best vi får byttet ut denne regjeringen så fort som mulig.

Sitat: ”Det er utrolig hvilke skatteøkninger folket vil akseptere så lenge de skjer gradvis” Erik Brofors, finansminister for Ap etter krigen.

Soundtrack: Internasjonalen – det verset om ”av skatter blir vi tynget ned”

Feil nummer

Jeg feilringte min kompis A. på ferie i en annen tidssone der man ikke var stått opp ennå. Bare for å si at det var sol, 20 grader og utekafè her i byen. Det er sånt man har venner for. Å fortelle at det faktisk er enda bedre hjemme. Hehe.

Sitat: ”Borte bra men hjemme best” ordtak

Soundtrack: Sunshine reggae

Fordømte olivenolje!

Jeg forsøker på mitt vis å være en moderne, meteroseksuell mann. Det er ingen hemmelighet at det ikke lykkes på noe annet plan egentlig enn at jeg kjøper en god del tekniske, moderne dippedutter som jeg med jevne mellomrom fysisk smadrer, som oftest ikke med vilje.

Jeg innser også at jeg på mange områder overhode ikke harmonerer med tidens krav om mangel på holdninger. Ett av disse områdene er oliven, olivenolje, ruccolasalat og pinjekjerner, kort sagt motematen fra Middelhavet.

Jeg hater den! Jeg HAR forøkt å like olivenolje. Men nei. Det smaker hyk! Jeg synes for så vidt det er helt greit i pizzasauser og brøddeiger. Men IKKE som dynkemiddel for salater og pasta og pålegg.

Hele greien med olivenolje overalt minner meg om boken Catch 22 (du vet, den som forklarer hvorfor du aldri kan komme ut av militæret). Noen kjøper ubegripelige mengder med egyptisk bomull, og får ikke solgt det. De forsøker å løse det ved å selge det som mat med sjokoladetrekk på. Egyptisk bomull med sjokoladetrekk. Sånn smaker olivenoljedynket mat for meg (og hele oliven).

Jeg hører folk snakke om at det er spennende. Spennende? Jeg spiser ikke for spenningens skyld, jeg spiser for å bli mett og for å nyte smaken. Det smaker jo dårlig.

Problemet er at olivenolje nærmest kastes etter deg. Dermed har alle hoteller i Bergen fått den samme originale ideen samtidig. Veldig originalt. De dynker pasta, ruccolasalat og pinjekjerner i oliven og kaller det mat. Samme gørra på nesten alle hoteller.

Jeg velger heretter hotell etter to kriterier:
1. At de serverer mat, ikke olivenolje med pasta og ruccola
2. At de bruker toalettruller, ikke har fått den ideen at de skal installere entørksautomater. Er det noen i denne verden som bruker bare ett ”tørk” fra toalettrullen? Ikke jeg i alle fall, jeg skiter som en mann! Til helsike meteroseksualitet.

Problemet er imidlertid at denne matuskikken (og for så vidt den perverterte toalettpapirautomaten) har spredd seg også til restauranter og kafeer. De skal også være spennende og originale og servere det samme olivengrapset. Det nytter ikke å løpe unna fra hotellunsjen og forsøke en kafè.

Vel. Det nytter noen steder. Her er en liten liste over favorittsteder som serverer andre ting:
På Høyden
Macumba
Hectors Hybel
Pingvinen
...det finnes noen flere, men de var de beste jeg kom på i farten.

Sitat: ”Du kan få fritak fra hæren dersom du er gal, men dersom du søker om fritak, er det et klart tegn på at du er normal, og derfor ikke har grunnlag for fritak” Catch 22

Soundtrack: Oliver, Oliver – Anita Skorgan

Fortsatt skeptisk?

Klimaskeptiker?

Her er en god link for å teste forskjellige påstander om klima, eller mer presist mot at klimeforandringer er menneskeskapte. Siden er laget av Bjerknesinstituttet i Bergen. De besitter den norske spisskompetansen på området. De mener klimaendringene er menneskapte, dersom du lurte.

Fra vår utskremte medarbeider i EU

I dag er den europeiske maritime dag. Har du merket det?

Under radaren til norske medier er EU i ferd med å utarbeide en ny maritim politikk. Det inkluderer blant annet en europeisk maritim dag. Kanskje noe å tenke på også for oss?
Men, det er ikke det som er det viktigste. Det virkelig viktige er at EU bygger en marin strategi, som over tid vil ha store konsekvenser også for Norge og Hordaland. Vi er verdens største oppdrettsregion, subsearegion og har stor virksomhet innenfor alle områder av det maritime og marine. Der vil komme EU-direktiver nå som vil påvirke alt dette.

Bare se på ambisjonene for arbeidet;
- Et europeisk maritimt transportområde uten barrierer (logistikk og transportnæringen)
- En felles europeisk strategi for marin forskning (Havforskningsinstituttet, UiB mfl)
- Nasjonale, integrerte maritime politikker (Kystverket, Fiskeriforvaltningen)
- Et europeisk nettverk for maritim overvåkning (Kystverket)
- Et veikart for å utvikle (bindende) maritim områdeplanlegging i medlemsstatene
- En strategi for å håndtere effekten av klimaforandringer på kystområder
- Reduksjon av Co2-utslipp og forurensing fra skip
- Fjerne piratfiske/svart fiske og ødeleggende bunntråling
- Et europeisk nettverk av maritime clustre (her er vi et av de viktigste)
- En gjennomgang av areidsrettslige unntak for shipping- og fiskerisektoren

Dette er alle områder som vil utvikle seg til en felles EU-politikk for hav og sjø. Dette vil uten tvil ha direkte påvirkning på norsk politikk og norsk næringsliv. Fiskeri er ikke en del av EØS avtalen, men dette dreier seg om mer enn fiskekvoter. Direktiver og politikk som kommer ut av denne felleseuropeiske maritime strategien, vil påvirke hva som bli industristandard og forventet nivå også på norske skip og i norsk industri.

Vi er en stor sjønasjon og må forholde oss til dette. Den norske siden har vært representert i utviklingen av strategien, og EU er veldig oppmerksom på Norges rolle her. Men, igjen lever vi på EUs nåde i spørsmål som er av grunnleggende strategisk betydning for norsk fremtid industrielt, forskningsmessig og forvaltningsmessig. Dette er etter hvert en uholdbar situasjon slik EU-samarbeidet utvikler seg. Kan denne nasjonen være fornøyd med tilskuerplass?

Sitat: ”Vi må henge sammen eller bli hengt hver for oss” Jan P. Syse, norsk statsminister 1989-1991

Soundtrack: Det e ittjno som kjæm tå sæ sjøl – Vømmøl Spellemannslag

Dyrt!

Hva skal denne regjeringen egentlig koste oss?

Dette er en regjering som betaler sine regninger, den skal de ha. Ap ha betalt tilbake LOs valgkampmillioner gjennom å fikse AFP (anslagsvis, er det mulig, 100mrd kr over noen år) og nå å ignorere at landets største by nærmest er isolert på grunn av en streik som om den hadde vært i Oslo hadde ført til tvungen lønnsnemd før du kunne ha sagt lufthavnbetjent.

Regningen til Bondelaget har Sp sørget for å betale tilbake gjennom alle tiders knefall for bøndene. Først ved å gi et tilbud som var 200 millioner høyere en hva bøndene selv krevde for å gå til forhandlingsbordet, for deretter i løpet av et par dager å slippe tilbudet opp yterligere 50%!! Det må være gode hestehandlere bøndene sendte.

Hvem SV betaler er det jammen ikke godt å vite, men i hovedsak er det vel Norges Bank gjennom stadig nye renteøkninger på grunn av en alt for ekspansiv finanspolitikk. Ikke så rent få skatteøkninger er det blitt også.

De som egentlig betaler er...vi. Denne regjeringens credo om mer felleskap er blitt til fint lite fellesskap, bare stadig større regninger for drift av en stadig voksende stat. Felleskapsfølelsen og dugnadsånden vokser lite når det viktigste blir å være kreativ og dyktig til å utforme søknader om støtte. Ingen lærer å gå gjennom å gå fra å krype til å gå med krykker.

Mine låneutgifter har steget med nesten 40% siden denne regjeringen kom til makten. Mine matvareutgifter skal nå stige med ca 10%. Bensinutgiftene skal stige enda mer enn de allerede har gjort pga stigende oljepris. Jeg tør ikke tenke på hvilke nye skatter de har i ermet ved høstens budsjett.

Det er dyrt med denne regjeringen.

Sitat: ”Har du klave får du ku, har du ku får du støtte, har du støtte får du råd til å skaffe deg det du må ha for å holde deg på banen” Øystein Sunde

Soundtrack: Internasjonalen

Gatelangs i the Big Easy

Der er to gode grunner og en dårlig til å komme til New Orleans. De gode er det franske kvarteret og jazz, den dårlige er Bourbounne street.

Det franske kvarteret er en sjarmerende samling gamle gater og hus bygget etter spansk modell av fransktalende kolonister under skiftende styrer. De fleste er ca 200 år gamle og veldig pittoreske. Til sammen skaper det noe av det mest sjarmerende som er å oppdrive i USA. Å stryke gatelangs her mellom gallerier, antikvitetshandlere, gateselgere og gatesangerer, turistfeller og sjarmerende restauranter og kafeer lurt bort i gamle bakhager er sjelebot. Blues eller jazz lyder fra hvert hjørne. Der finnes utallige steder der en kan høre live musikk og jazz. En av de mer populære er Preservation Hall der pensjonist-jazzere spiller god gammel gladjazz. Det er en opplevelse å se og høre en gjeng som må ha vært der siden jazzen ble oppfunnet. Du kan nesten se for deg hvordan det må ha rocket da disse karene oppdaget de nye rytmene. Det var lagt fra Mozart til Basin street.

Gamlegutta er så populære at en annen jazzkneipe i samme gate har lagt til ”for the preservation of jazz” etter navnet sitt for å trekke geografisk forvirrede kunder inn hos dem i steden. Det er ikke så vanskelig å se forskjell. Det ene stedet selger de alkohol. Det andre stedet selger de musikk.

En god dag i New Orleans er når du står opp, rusler til en kafe med balkong og tar en po´boy (enkelt smørbrød på feks baguett) med friterte reker mens du ser byen våkne opp, gjerne trøste noen som har fått litt for mye av livet dagen før. Deretter rusler du rundt i de vakre gatene og suger inn livet. Snart er det på tide med lunsj, eller en lett snack. Den tar du på Cafe du Monde på Decatur st. Med franske smultringer som kanskje verken er franske eller ringer, men kalles beignets.

En tur innom det franske markedet gir deg absolutt ingen ting verd å ta med hjem. Det ser ut som om alle turistfellene med ”made in china”-plast i alle varianter har samlet seg her. Dersom du virkelig vet hva du skal ha, kan du kanskje finne noen brukte plater.

Ta heller trikken ned til Canal street hvor den tradisjonelle grensen mellom det amerikanske og det franske området ligger. I dag skiller den det franske kvarteret fra skyskraperne til Hilton, Sheraton og dets like. Tar du trikken videre oppover Canal street er det en bra inngangsport til det franske kvarteret igjen. Husk å titte på de fortøyde palmene som utgjør aleen.

Vi rusler innover forbi the House of Blues, i Deacatur hvor en kan spise og kjøpe billetter til kveldens konserter og i tillegg alle mulieg blues brothers souvernirer. Jeg kjøper uten et øyeblikks betenkning min Elwood - skjorte.

Rett i nærheten ligger Beckham´s bruktbokhandel. Jeg leter etter en utgave av ”To kill a mockingbird” med stive permer. Jeg finner den ikke, men min reisekamerat fyller posen med brukte bokskatter. Jeg parafraser Harper Lee; Du kan kaste alt det papiret du vil, men husk at der en synd å drepe en bok.

Ikke langt unna finner vi vår dose Cajun og Zydeco – musikk. Om du lurer på hva det er, så er vel Mark Knopflers ”Cannibals” og Chuck Berrys ”You can never tell” (du vet den Uma Thurman danser til i Pulp Fiction) gode polerte eksempler.

Neste stopp er New Orleans school of cooking. Her finner en kokebøkene som gjør at du kan forsøke å kopiere den fantastiske cajun-maten hjemme. Det blir nok en utfordring å koke Jambalaya basert på Rema 1000 som matvareleverandør, men frsøket er det verd.

Middag blir nettopp Jambalaya med forrett v Gumbo suppe. Gumbo er en kraftig suppe med ris, kylling og mer til. Krydret til perfeksjon for å benytte en anglikanisme. Jumbalaya...er nesten hva som helst. Jumbalaya, crawfish pie, filet gumbo... du kjenner sangen og nå har vi prøvd alt. Anbefaler de to siste.

Mot natten kan du kjenne på den dårlige grunnen til å dra til New Orleans – Bourbounne street. Dersom du trives på danskebåtens noe utagerende fredagsavgang er dette gaten for deg. Det ser ut og høres ut som om danskebåten har gått på grunn mitt i det franske kvarteret. All den synden hjertet kan begjære kan du finne her.

Vi velger rockekonsert med Supersuckers på House of Blues i steden. Vi kjenner ikke bandet, men det er virkelig bra rock og et godt band som spiller godt sammen. Oppvarminsgsbandet har litt å lære, derimot. Vokalisten oppførte seg som en kryssning mellom Mick Jagger uten tungen og fyren fra T-Rex uten kjønnsforvirringen. Mick Jagger gjør seg selv bedre.

The Big Easy er kallenavnet på New Orelans. Lett å bli kjent med, lett å like, og vanskelig å dra i fra.

Sitat: ”You can shoot all the jayhawks you want, but remember, it´s a sin to kill a mockingbird” Harper Lee i To Kill a Mockingbird.

Soundtrack: ”When the saints go marching in”

Road trip to the Big Easy part V - flying low

Vi fant ut at en sakte sumptur ikke var nok. I turistinformasjonen fant vi en brosjyre med et bilde av en båt med stor propell bakpå. Du vet en slik som du har sett på film og tv som suser gjennom sumpene.

425 hestekrefter, flat bunn, lett aluminium og en diger flypropell montert bak oppå båten. Det ser tøft ut og det rocker verre når kapteinen skyver klampen i bånn.

Vi putrer av gårde i skilpaddetempo av hensyn til naboene i begynnelsen. Våre ekspedisjonskamerater er et vakkert ungt par fra New York (city slicks) og en hyggelig, men fryktelig pratsom og høylydt dame fra Florida. Også oss to utlendinger, da. Kapteinen er en skikkelig sumpkar, cajun, 6 generasjoner i sumpen, født og oppvokst mellom sumpgress og alligatorer. Han eier området vi skal inn i, men har leiet det ut til turselskapet mot en leiesum og ansettelse som flybåtfører. Han trives tydelig i sumpen.

Jeg ser meg rundt på gjengen og får veldige begynnelsen på thriller – følelse. Jeg ser på kapteinen og tenker ”Deliverance” der Burt Reynolds og Co blir forsøkt desimert langs elven i et isolert område. Jeg slapper litt av når jeg tenker på at følger en vanlig skrekkfilmprosedyre er kapteinen først til å gå, tett fulgt av den høyrøstede damen og ”det lykkelige vakre paret”. De merkelige utlendingene er sjelden med i filmer, og jeg satser på at vi hadde vært de som kravlet ut av sumpen i siste scene, uskadde men såret på sjelen og med en fryktelig hemmelighet. Men viktigst av alt: I live.

Vel, ingen mystiske mordere viser seg, selv om vi møter noen med store tenner.

Ute av naboenes hørevidde setter kapteinen farten opp. Vi delvis svever over sjøen i 35 knops fart (ok, ca 65 km/t, men på sjøen i åpen båt er det FORT... det føles i alle fall slik). Bråket er fantastisk, og hørselvernet kommer godt med.

Båten går skikkelig fort, og vi kjører inn i smale kanaler. Plutselig vrir kateinen til høyre, og vi kan kjenne at den kjølløse båten sklir mot siden, før rorene oppe bak rotorbladet tar tak, og propellens trykk trykker båten inn i stadig smalere kanaler.

Trær, bambus og sivgras fyker forbi og vi er delvis ved siden av dem og av og til farlig nær. Etter litt stoppes motoren og vi bedriver litt alligatorspotting. Det vrimler av dem. De svømmer nær båten, nærmest nysgjerrige. Eller evt. sultne på en turiststeik. Kapteinen viser oss hvor han var da Katrine slo til. ”Jeg var dum, jeg ville se den her ute. Det ble et helvete. Heldigvis gikk vinden i riktig retning, så alt vannet ble trukket ut av sumpen. Jeg tør ikke tenke på hva som hadde skjedd om vinden hadde vært motsatt”

Den høylydt hyggelige damen fra Florida føler hun kan noe om alligatorer og forteller oss litt om dem. Kapteinen korrigerer henne vennlig og uten at det er for tydelig. Vi glir forbi en liten alligator på ca en meter lengde. Hun sier ”Å, den er så søt, jeg vil bare klappe den.” Det glipper ut av meg en litt sarkastisk ”Ja forsøk det du!”
”Ingen problem, jeg ville klart å trekke til meg hånden lenge før den hadde snudd seg og bitt!” Kapteinen sier ingenting, bare ler megetsigende for seg selv og sender meg et blikk som sier ”Please, God, let her try!!!”

For sikkerhets skyld skrur kapteinen opp farten før hun tester teorien sin, og vi farer gjennom de trange kanalene igjen. Han beviser at han kjenner dette landet som sin egen bukselumme. Han styrer sikkert inn og ut av kanaler i 35 knop som vi ikke kan se før vi er i dem. Men, vi er vant til det nå, vi føler oss rutinerte og begynner å bli vant til farten også. Dvs. helt til jeg plutselig tror han har mistet styringen. Vi farer i toppfart mot det som helt tydelig er tørt land.

Jeg forsøker å spenne meg selv og gjøre meg klar for den uungåelig smellen. Landjorden kommer nærmere og nærmere. Det tar bare et par sekunder fra jeg blir klar over kursen til vi treffer fast land.

Til min store overraskelse kommer der ingen smell. Den lokale høy motorkraftutgaven av Askeladdens skip går like bra på land som i vann. I det vi kjører over noen tømmerstokker viser det seg at det går like greit i luften også.

Det er en adrenalinopplevelse av de sjeldne å fare gjennom sivgress i 60 km/t med båt over det som helt tydelig er fast jord under den ikke-eksisterende kjølen. Det verste er at det beste ennå ikke er kommet.

Det beste kommer når kapteinen stopper båten. En to til tre meter lang alligator dukker ut av sivet og frem mot båten. Den er helt klart aggressiv. Båtføreren mener det er en hun med egg i rede som hun beskytter. Vi kan se den livsfarlige kjeften åpne seg mot oss, sakte, sakte, der vi sitter noenlunde trygt en meter fra henne. Hun nærmer seg og det føles ikke så trygt lenger. Båtføreren er tydelig urolig og skvetten. Han sitter klar til å dra båten unna dersom hun angriper.

Det ender uten angrep fra alligator eller menneske, og vi farer tilbake. Via en gammel indiansk gravplass der vi får forklart hvorfor man ikke begraver lik i jorden i sumpen (den kan du tenke deg ut selv), men i steinkister oppå jorden.

Tilbake på terra firma kan vi bare si en ting: WOW! Detta var greier. Laftflyging over sumpen anbefales!

Sitat: ”I am what I am” Skipper`n

Soundtrack: Down at the twist and shout - Mary Chapin Carpenter – cajun rock er det eneste som passer til dette☺

Road trip to the Big Easy part IV - Breaux Bridge - Baton Rouge - Big Easy

De snakker skikkelig fransk her. Ikke sånn ameRican fRench with ameRican R´s. Cajun frrrrrancais er skikkelig frrrrrancaisk.

Som feks. vår alligatorguide. BattOn rrruusj. Ikke Bætn Ruej. De er virkelig tospråklige. Det byttes uten besvær mellom cajun fransk og engelsk. Med kalesjen nede farer vi mellom arrs og errer mot the Big Easy. Eller New Orleans for geografiske purister.

President Eisenhower fant på 50-tallet ut at det var på tide med et skikkelig interstatlig motorveisystem i USA. Den jobben gjorde han bra. Akkurat som han invaderte Normandie, slo han seg fram fra by til by med asfalt som våpen. Vi farer avgårde på hans visjon over den lengste ¨broen¨jeg har sett. Higwayen går på pæler gjennom sumplandet mot New Orleans.

Vi er fremme etter mørkets frembrudd, og roter oss vekk på grunn av for dårlig kart, men roter oss inn på rett vei igjen.

Første post en lørdag i New Orleans: Hard Rock Cafe. Jeg har t-skjorter fra
Melbourne, Paris, Barcelona, Amsterdam, Göteborg, Stockholm, København, Oslo, Reykjavik, Toronto, Niagara, Houston, Cartagena, Bogota, Pireus, London, Cardiff, Edinburgh, Bangkok, Singapore...vel du skjønner poenget. ¨Må ha det, bare må ha det¨ (©Tine™).

Deretter: JAZZ. Tradjazz. Ikke noe Garbarek her, nei. En ung jente synger bursdagshilsen til en gjest så jeg får gåsehud. God natt, Big Easy og evig tropenatt.

Sitat: "Now you has jazz" Bing Crosby

Soundtrack: City of New Orleans - Willie Nelson

Road trip to the Big Easy part III - Alligatortspotting på Lake P

Alligatorer er ikke til å spøke med. Det er tøffe dyr. Kanskje.

Vi er knapt ferdig med oh la la frokost hos T’Frere før vi fristes av sumptur. Det høres ikke så veldig delikat ut, men vi er ferdig med å spise, og klar for å se alligatorer. Vertskapet forteller historier. Eller, rettere sagt de forklarer hvorfor de IKKE sender gjester til en spesiell sumpguide.

Sumphistorier ala T’Frere:
”Denne karen er litt av en kar. Neste to meter høy, like bred og med et skjegg som matcher. Han seiler rundt i sumpene med turister, men vi måtte slutte å sende folk til ham. En dag, da han kom tilbake fra tur med turistene fortsatt i båten, så han at hunden hans hadde hønsefjær rundt munnen. Han tok frem hagelen og blåste hodet av hunden der og da, foran gjestene. Den var for så vidt ok, hunden måtte avlives, siden en hund som har fått smak på kylling alltid vil gå etter kyllingene til folk. Men det var ikke noe særlig å gjør det rett foran øynene på gjestene. Vi ga ham en advarsel.

Noen uker senere, og fullstendig utenfor jaktsesongen, var han ute med en ny gruppe turister. Denne gangen var det en ’gator som irriterte ham. Vi vet ikke hva den hadde gjort, men igjen tar han frem hagelen og fyrer løs mot alligatoren. Turistene satt fortsatt skrekkslagne i båten mens han blåste av flere salver mot dyret. ’gatoren ble skadet og trakk seg under vann. Denne fyren hopper etter ut i sumpen og dykker under, mens gjestene blir etterlatt alene og forvirret i båten. Litt senere dukker han opp mellom sumpvekster, skitten og med armene rundt ’gatoren ”I got him, I got him!” roper han. Da fant vi ut at vi ikke sender gjester dit, til en triggerhappy fyr som etterlater gjestene i båten mens han går på alligatorjakt under overflaten utenfor sesongen.”

Jeg innrømmer at vi var litt fascinert og kanskje tenkte på å velge ham likevel, men vi gikk for å kjøpe kokeboken deres og den trygge guiden. Men vi må forte oss, for han venter på oss.

Han finner vi ved en ”landing” nær Rookery st i Lafayette. I en flatbunnet båt med påhengsmotor får vi en flott formiddag blant mangrovetrær, vannhyasinter, et yrende fugleliv med store hegrer, hvite, blå og rosa, og farlige, øgleaktige biteting i vannet. Vi glir gjennom et tett grønt dekke som later som om det er land, men som deler seg der vi glir frem og avslører at det bar er et tynt overdekke over vannet. Båtføreren er både rolig og velinformert. Han tar seg tid til å stoppe motoren og la oss sitte stille og la dyrelivet våge seg frem. I det flytende grønne lurer alligatorene. Plutselig stikker en hodet frem mellom det grønne. Han er nok mer redd for oss enn vi er for ham, og forsvinner igjen.

Turen rundt Lake P... ved Lafayette tar slutt, og vi suser avgårde igjen. Ved Breaux Bridge ved vi at det skal være en god restaurant. Dvs. Det vet vi egentlig ikke, vi bare oppdager det i det vi er på vei gjennom Breaux Bridge. Vi vet ikke egentlig at vi er i Breaux Bridge heller. Vi stopper og spør en hyggelig familie som peker rett rundt hjørnet på restauranten Les Amis, der vi skal spise. Breaux Bridge er en to-gaters byi Cajoun Country. Folks snakker fransk og engelsk om hverandre. Det ser ut som en liten cowboyby i sumpen med fransk aksent.

Les Amis lever absolutt opp til forventningen. Gratinert sopp med krabbekjøtt. Nam.
Neste stopp: Shopping at an outlet.

Road tip to the Big Easy part II Lost in France (or Cajun country at least)

Veiene i USA er ikke som veiene hjemme. De er store og brede og du kan kjøre fort. Det hjelper ikke i det hele tatt når derblir for mange av dem og du kjører deg bort.

Bolivar-halvøyen har fått navn etter den frigjøringshelten som frigjorde Latin-Amerika. Vi suser avgårde og unngår med et nødskrik å ende i en sandhaug der Higway 87 for tiden stopper. Tidliger gikk den langs kysten, men nå er den en del av stranden i steden. Målet er Lafayette i Cajun country, fransktalende USA og T'Frere B&B. Vi er lastet med selvtillit, kart og veibeskrivelse.

I mørke natten i sørstatene forsvinner først selvtilliten. Så forsvinner veibeskrivelsen, fordi den fører oss åpenbart rett i Bayou'en. Vi har addressen, men den vises ikke på kartet. Løsningen blir noen hyggelige jenter på en bensinstasjon, som tydeligvis vet bedre hvor B&B'en er enn de som har gitt oss veibeskrivelsen. Det er ganske rart, siden de som har gitt oss veibeskrivelsen er de som eier stedet. Kanskje de ikke har behov for flere gjester? Bekymringen stiger da vi oppdager at vi skulle ha ringt dersom vi kommer etter kl 6.30 pm. Det gjør vi jo, og ingen svarer på telefonen.

Vi finner stedet, og en kjælen katt på terassen i et klassisk, nydelig koloni/plantasje-stil hus i beste sørstatsatmosfære. Det er nesten som vi venter å se bomullsmarkene bak huset. Det er veldig stengt. Men, hyggelige verter har lagt nøkkel og bruksanvisning i postkassen på terassen. Endelig slapper vi av. Vi har gått glipp av h'ors deuvres (eller hvordan man nå skriver det) og julip mint tea, men vi har et sted å sove. Der står også julip i kjøleskapet til oss, og vi føler oss en stund som plantasjeeiere der vi sitter i hammocken på terassen og nyter sørstatsmørket og stemningen, og lettelsen over å ha et sted å sove.

Neste morgen begynner på absolutt beste måte med T'Freres oh la la frokost. Oh la la er rette ord. Cajun røkte pølser, egg, små pannenkaker/lapper og gratinert pottetstappe gir dagen en god start. Det gjør også selskapet. Her sitter man ikke alene ved bordet. Vertskapet tvinger frem nye vennskap og møter mellom andre resisende ved å sette folk sammen ved bordene.

Wayne og Katie kommer fra like i nærheten, og har bare funnet ut at de trenger en overnatting for seg selv. Paul og Judy er fra Minnesota og England og er på en slags delstatssamler tur for at Judy skal få med seg så mange delstater som mulig. I dag har de tenkt å stikke rett over grensen til Texas. John og Cathrine har tatt seg en pause fra New Yorks hektiske hverdag. Samtalen penser uungåelig over på valget, primærvalgene, Hillary, Obama og McCain. Katie spør oss nordmenn om råd. Cathrine avleder det hele ved å gi Paul komplimenter for den flotte t-skjorten hans.

Nå har vi lyst til å se alligatorer:)


Soundtrack: Breakfast at Tiffany's - Big Blue Something

Road trip to the Big Easy, part I, Cowboyland to Memory Lane

Texas er cowboyland, men jeg har ikke sett en eneste. Kanskje fordi de ikke faar hestene inn paa flyplassen og i shopping-distriktet i Houston med alle de nye sikkerhetsbestemmelsene. (Tasturet er amerikansk, ae, oe, aa)

Houston, TX, George Bush (sr) Intermnational Airport, Avis rental, blaa cabriolet, taket nede, commence road trip function.

Varmt! Du har ikke kjent skikkelig varme foer den straaler mot deg fra lys asfalt i Texas. Du KAN faktisk steke egg paa den.

Interstate 45 mot Mexico-gulfen tar meg dit jeg vil, til Galveston. Den gamle oljehavnen som ble knust av en flodboelge i 1900 og egentlig aldri har kommet seg. For 65 aar siden laa min oldefar der paa st Mary Hospital, utmattet etter konvoi over Atlanterhavet. Jeg vil se om jeg finner ham, eller graven hans, og i alle fall se hvor han endte sine dager. Han maa ha foelt seg veldig alene, langt hjemmefra. Han var sjoemann og vant til det, men naa visste han at doeden banket paa doeren. Han doede der.

Jeg ruller inn i Galveston paa fredeligere og behageligere vis. I en blaa cabriolet med kalesjen nede, suser vi ned til Seawall boulevard og Flagship hotel. Hotellet har verdens flotteste beliggenhet, paa paeler ute i sjoen paa en milelang sandstrand. Delfiner svoemmer rundt hotellet. Verdens flotteste beliggenhet, og verdens daarligste vedlikehold. Dusjen virker ikke, og frokosten er paa egengsbestikk og kjoerler.


Strendene i Galveston er derimot fantastiske, saa vi vasker kroppen i saltvann i steden.

Galveston er vennskapsby med Stavanger finner vi ut paa Rosenberg Library. Noen usedvanlig hjelpsomme mennesker leter for oss i arkiver og gamle kirkeboeker, ja hvor som helst for aa finne spor etter min oldefar. Det er ikke lett, og dessverre finner vi ham ikke. Jeg maa dra uten aa finne en grav, men kanskje ligger han paa city cemetary som vi kjoerer forbi. Til troest faar vi et kart over Galveston i 1880.

Paa en strand har jeg en stille stund mens jeg synger hans favorittsalme, "Alltid freidig naar du gaar" utover boelgene. Han fikk aldri seile hjem herfra. Som en siste hilsen tar vi fergen fra Galveston, saa seiler i alle fall barnebarnets barn avgaarde fra Galveston. En route de pais Cajun et Nouvelle Orleans.

Sitat: "Call me Ishmael..." starten paa Melvilles Moby Dick

Soundtrack:

Alltid freidig naar du gaar
veier Gud toer kjenne
selv om du til maalet naar
foerst ved verdens ende

Kjemp for alt hva du har kjaert
doe om saa det gjelder
da er livet ei saa scvaert
doeden ikke heller

Bergenfest

Er det lov å bare skryte litt:)?

Bergenfest fikk ikke så mange tilskuere som i fjor. I seg selv er det imponerende med tanke på de avlysningene de måtte leve med.

Jeg fikk med meg noen konserter, men det som virkelig var et kick, var "Bergenfest finale - Indie Bonanza". Jeg hadde ikke trodd det gikk an å få en skikkelig festivalfølelse på en klubbfestival, men det gikk altså. Fra tre scener på USF med overlappende opptredener, skapte faktisk Bergenfest en skikkelig følelse av å være på festival.

Indie Bonanza ville vel blitt skutt ned som konsept etter tradisjonell målestokk. Spennedt mellom shantykor og hard glamrock fra "Ungdomsskulen" er stort. Men det fungerte. Vi er jo ikke mennesker som bare liker EN musikksjanger, og det er også en opplevelse å ha vært på en konsertopplevelse der en i det ene øyeblikket ser daglig leder i Seilskipet Statsraad Lehmkuhl og i det neste rocker med russ, for så å danse til smektende jazz.

En opplevelse av ferske-boller-på-baker-brun-kvalitet.

Mine favoritter?
Matias Tellez, som jeg faktisk hørte for første gang
Kakkmaddafakka, en energieksplosjon i russedrakt, du må bare være i godt humør mens de spiller, og litt lei deg for at de faktisk går av scene. Synd at de må skifte navn om de skal selge en eneste plate i et engelsskpråklig land. Ellers hadde de vært mitt håp for den neste Bergensbølgen.
The show is the rainbow, amerikaneren som stilte med hjemmelagde videoer og musikk på sin mac, sang selv og rocket et overfylt Cinemateket så det skalv i vegger og folk lå langflate (av latter, blant annet). Han hadde det tydeligvis minst like morro selv, eller hva synes du om kommentaren "Hey, man, take a picture with my mobile, I'm serious man, from way back in the hall, I wanna know that this actually, really happened, man!"
Og, ja, jeg innrømmer det - Storm Weather Shantykor (sponset av Siri Kalvig & Co?).

Fellesnevner? Alle så ut som om de virkelig elsket over alt på jord å stå på scenen og spille for oss, og dermed elsket vi å høre på!

Øyeblikket?
To av dem - Når mannen bak konseptet "The show is the rainbow" sier "I'm sorry I sat on you man, but it was you or the girl beside you, and I would have crushed her!". Enig.
Nummer to, når mikrofonen til Jose James ryker, og han bare egger fra seg mikrofonen og begynner å synge uten!


Nå gleder jeg meg til Lost Weekend i august!

Orwellsk mediadekning, Hans Erik Ringkjøb og en rapport som ikke sa det den sa

“En forholdsvis stor andel av informantene hevder at organisasjonsformen i seg selv ikke er det avgjørende for hvorvidt det forekommer uetisk atferd. Noen sier at selskapsorganisering øker risikoen, men at andre forhold er viktigere.”

Denne konklusjonen i rapporten "Aars, Jacob; Ringkjøb, Hans-Erik; Vabo, Signy Irene; Lokalt folkestyre AS. Eierskap og styringsroller i kommunale selskap" utført av de nevnte forsker ved Rokkansenteret (UiB) avledet en betydelig mediareaksjon. Årsaken til reaksjonen var selvfølgelig at Bergen Kommune står midt i en konflikt om Bydrift KF.

NRK Hordaland presenterte saken slik (nettsider):
”- Faren for korrupsjon øker
Gamle etater blir som nye ved å danne kommunale selskaper. Men de involverte tror faren for korrupsjon øker.”


Men, les konklusjonen igjen:
1.
"En forholdsvis stor andel av informantene hevder at organisasjonsformen i seg selv
ikke er det avgjørende for hvorvidt det forekommer uetisk atferd."
2.
"Noen sier at selskapsorganisering øker risikoen, men at andre forhold er viktigere."

Betegnende nok valgte ikke BAs leder å fokusere på dette i dagens kommentar.

Konklusjonen er jo motsatt. De fleste mener enten at organisasjonsformen ikke har betydning, eller at andre forhold er viktigere. Dette er for øvrig en spørreundersøkelse, og det er således en meningsmåling om emnet, ikke en empirisk undersøkelse om det faktisk er mer korrupsjon i selskaper fremfor etater i kommunene. Man har altså ikke sjekket om selskaper ER mer korrupte, men om folk MENER de er det. Og det mener de ikke.

For oss som har arbeidet i kommunal sektor på begge sider er det ingen overraskelse.

Hvordan kan man konkludere motsatt av rapporten egentlig gjør, selv med en av forskerne, Hans Erik Ringkjøb som intervjuobjekt?

Vel, jeg stiller ingen tvil om Ringkjøbs kvaliteter som samfunnsforsker, men burde han ikke nevnt to ting her:
1. Dette er en spørreundersøkelse, ikke en undersøkelse om faktisk forekomst av uetisk adferd
2. Konklusjonen er egentlig motsatt av hva media har kommet med, i følge rapporten selv.

Burde ikke kanskje media også informert om en av Ringkjøbs andre roller? Ringkjøb er nemlig ikke bare forsker. Han er også aktivt medlem av Arbeiderpartiet, med fartstid som fylkestingsrepresentant, tapende ordførerkandidat ved nominasjonen på Voss, og nåværende gruppeleder for partiet i kommunestyret i Voss.

Jeg vet ikke om det var NRKs klipping av Ringkjøbs kommentarer som ga dem den saken de ikke hadde, eller om Ringkjøb her blandet roller på en uheldig måte. Jeg heller til det første, jeg kjenner Ringkjøb som en etisk veloverveid person.

NRK Hordaland burde her gjort en bedre jobb, og faktisk lest rapporten. I tillegg burde både de og BA informert om at en av forskerne, og den som stod frem, faktisk er sentral i et parti som i Hordaland er i mot denne formen for organisering. På prinsipielt grunnlag.

Sitat: ”Krig er fred og fred er krig” George Orwell, 1984

Soundtrack: ”Little lies” Fleetwood Mac