Jeg bygger hus. Dvs. noen bygger det for meg, og det ser ut til å gå bra. Men den fryktede egeninnsatsen nærmer seg mine 10 tommeltotter.
Da er det greit å ha kamerater som bygger hus litt før deg:) Det er egentlig helt fantastisk å bli bedt om å hjelpe til med kameraters husbygging. Jeg tar det som kompetansheving før mine egne egeninnsatser skal skje.
På lørdag ble den slags hjelp gitt. Resultat: Ett stk rimelig ryddet inneområde klar for sparkling mm. Og en vrikket fot. Det første var meget tilfredsstillende, det andre var til å leve med.
Kaffemoccaen på Cafe fru Luna smakte av god samvittighet etterpå:)
Sitat; "Forlat aldri din jord om våren, eller ditt hus om vinteren" Kinesisk ordspråk (de er ikke født med ski på beina, og det er ikke jeg heller)
Soundtrack: Country House - Blur
09 november 2009
02 november 2009
B&M
Var det noen som så NRKs debattprogram sist uke der bla. Carl I. Hagen skulle debattere politikere og medie/kommunikasjonsrådgiverretrettjobber.
Det ovverraskende med denne debatten var hverken tema eller at Carø I. Hagen var med. Det overraskende var at ikke relevante kontrollorgan mot ulovlig snikrekvalme (pun intended) som ellers løper omkring og måler reklamepausers snittsekunder, ikke inntil nå har reagert på at Hagen fikk anledning til å nevne navnet på sin nye arbeidsgiver så mange ganger at han til slutt gikk i krøll over hva de het, slik at programleder måtte si det for ham. Det siste var sikkert planlagt det også.
Det var nesten pinlig. Uansett hva reporteren spute, svarte Carl I. Hagen med navnet på sin nye arbeidsgiver. Han må ha sagt det rundt 100 ganger i løpet av sendingen. Det eneste som var like pinlig, var at debattlederen aldri stoppet ham fra det som åpenbart var et forsøk på ren tekstreklame for Hagens nye arbeidsgiver.
Kanskje kommunikasjonsrådgiverne burde tenke over om det er riktig av dem å ansette så mange av dem som gjennom sin kommunikasjon har gjort politikere og seg selv til den mest forhatte yrkesgruppen i landet. Er det de som bør rådgi? Jeg vet ikke. Kommer sikkert til å søke på en sånn jobb når jeg er ferdig i politikken også, så jeg bør vel være forsiktig.
Sitat: “Sometimes when I'm talking, my words can't keep up with my thoughts. I wonder why we think faster than we speak. Probably so we can think twice.” Bill Watterson (Calvin&Hobbs eller Tommy&Tigeren)
Soundtrack: Splitter Pine - Dum Dum Boys
Det ovverraskende med denne debatten var hverken tema eller at Carø I. Hagen var med. Det overraskende var at ikke relevante kontrollorgan mot ulovlig snikrekvalme (pun intended) som ellers løper omkring og måler reklamepausers snittsekunder, ikke inntil nå har reagert på at Hagen fikk anledning til å nevne navnet på sin nye arbeidsgiver så mange ganger at han til slutt gikk i krøll over hva de het, slik at programleder måtte si det for ham. Det siste var sikkert planlagt det også.
Det var nesten pinlig. Uansett hva reporteren spute, svarte Carl I. Hagen med navnet på sin nye arbeidsgiver. Han må ha sagt det rundt 100 ganger i løpet av sendingen. Det eneste som var like pinlig, var at debattlederen aldri stoppet ham fra det som åpenbart var et forsøk på ren tekstreklame for Hagens nye arbeidsgiver.
Kanskje kommunikasjonsrådgiverne burde tenke over om det er riktig av dem å ansette så mange av dem som gjennom sin kommunikasjon har gjort politikere og seg selv til den mest forhatte yrkesgruppen i landet. Er det de som bør rådgi? Jeg vet ikke. Kommer sikkert til å søke på en sånn jobb når jeg er ferdig i politikken også, så jeg bør vel være forsiktig.
Sitat: “Sometimes when I'm talking, my words can't keep up with my thoughts. I wonder why we think faster than we speak. Probably so we can think twice.” Bill Watterson (Calvin&Hobbs eller Tommy&Tigeren)
Soundtrack: Splitter Pine - Dum Dum Boys
29 oktober 2009
Gebyrbløff fra SAS
SAS er igjen ute og påstår de er gebyrfrie. Tullball. Ta en titt på denne klassiske klisterbloggen.
Oppsummert: SAS markedsfører seg som selskapet uten gebyr. Men for å få bestille billett hos SAS må du betale 60 kr i billettgebyr. Eller gebry, som kanskje er mer dekkende.
Om du lurer på hvem som egentlig er billigst, sjekk ut denne prissammenlikningen fra E24
Sitat: "Read my lips; No new taxes!" George H. W. Bush (snr)
Soundtrack: High flying, adored - fra musikalen Evita av Ryce/Webber
27 oktober 2009
Blir Obama gjenvalgt?
Uten at det helt kommer frem i norsk presse, er Obama-administrasjonen i ferd med å seile inn i farlig farvann. Da tenker jeg ikke på krigene i Irak og Afghanistan, men på presidentens oppslutning.
Siden han overtok som president har Obamas "approval rating" sunket sakte, men sikkert. Nobelpristildelingen ga ham faktisk et lite hopp, men trenden fortsetter i følge Gallup er han nå på omkring 53% som synes han gjør en god jobb. Hvordan Nobelprisen påvirker dette på lang sikt er usikkert, utdelingen i Oslo vil sannsynligvis gi ham et lite hopp i %.
Nå er det ikke uvanlig at "approval rating" varierier, som man kan se på diagrammet under.
Presientene har med andre ord hatt svært varierende popularitet. Truman og Johnson tok over midt i en periode, og nøt godt av sympatien for den døde presidentet, og er vanskelig å sammenlikne med. Nixons periode endte som kjent i skandale, og kan heller ikke brukes til å dra generelle konklusjoner. Fords periode gikk overaskende bra, med tanke på baggasjen han startet med, men er også noe helt utenom det vanlige. Da står vi igjen med Eisenhower, Kennedy, Carter, Reagan, Bush snr, Clinton og Bush jr. som sammenlikningsgrunnlag.
Bush´første periode var preget av 11. sept. 2001 og angrepet på WORLD TRADE CENTRE. Men, når det nærmer seg valg, er mesteparten av "commander in chief" glorien forsvunnet. Nå ligger han omtrent der Obama er i dag. Han vinner valget mot John Kerry. Approval rating på 50% er altså tilstrekkelig. Men, utviklingen er klar, et høydepunkt om samler nasjonen, og så sklir det nedover. Obama er i dag der Bush var etter 4 år. Problemet er at Obama har 3 år igjen.
Clinton var en president som unngikk de store internasjonale katastrofene. Lewinsky-skandalen kommer etter at han har slått Bob Dole i gjenvalgsrunden. Clinton ligger stort sett godt under Obamas tall, helt til det blir klart hvem som er mulige motkandidater. Bob Dole er ikke noen stor slager hos amerikanerne. Nå er det Vietnamkrig-unnalurerne som råder grunnen.
Bush snr. er muligens den best kvalifiserte presidenten etter krigen, med et mulig unntak for Eisenhower. Han er den siste krigsheltpresidententen (Eisenhower, Kennedy, Bush snr). Etter hans tap taper alle krigshelter, og det er unnalurerne som vinner (Clinton, Bush jr). Vietnamkrigsgenerasjonen tar over. Bush taper over frykt for amerikanske arbeidsplasser og økonomien. Hans "approval rating" falt med økonomien. 40% virker som en for lav måling til å kunne komme tilbake.
Men, Reagan gjorde det. Han klarte, som Clinton å bedre sin popularitet etter et fall som tok ham 10-12% dypere ned enn Obama halvannet år før valget. Men, igjen møtte han en motkandidat som måtte hatt hjelp fra oven for å kunne vinne.
Carter var aldri noen populær president. Han og Reagan har nærmest identiske fall på popularitetsskalaen, men Carter klarer aldri å komme seg opp igjen. Økonomien og det at man ikke klarte å løse gisselssituasjonen i Iran, får ta mesteparten av skylden. Uansett, "approval rating" i de lave 40% er faresignal.
Kennedy fikk aldri sjansen, men se en på tallene hadde han ikke hatt noe problem i valget i ´65.
Eisenhower var så populær i sin første periode, at jeg er overrasket over at noen turde å stille opp mot ham i ´56.Det disse figurene viser er at "approval rating" i seg selv ikke sier noe om Obamas sjanser før neste valg. Fortsetter den trenden vi når ser og han havner rundt 40% til neste år, er han i farelandskapet. Da må han ha oppgang i økonomien og en ikke altfor strålende motkandidat ved neste valg for å vinne.
Diagrammene er hentet fra Wall Street Journal (http://online.wsj.com/public/resources/documents/info-presapp0605-31.html)
Tegneserie: Doonsbury, New York Times
22 oktober 2009
Til likelønnsministeren
Sykepleierforbundet har i lang tid drevet en noen misvisende kampanje for likelønn. La meg først slå fast; lik lønn for likt arbeid er en selvfølge. Ulik lønn for ulikt arbeid, er like selvsagt, spør du meg.
Uansett, jeg har i et tidligere innlegg her påpekt hvor feil sykepleierforbundets fremstilling var i forhold til egen sektor, og at der egentlig ikke var noen lønnsforskjell mellom menn og kvinner i helsesektoren. Nå har regjeringen hyret inn en minister her fra dette fylket (Audun Lysbakken) som visstnok vil ha fokus på dette.
Nå skal han forholde seg til Soria-Moria-erklæringen som lyder slik mht likelønn:
“Regjeringen vil be partene avklare om det er grunnlag for et særskilt
likelønnsløft i offentlig sektor, samt utarbeide et forslag til hvilke grupper som
skal omfattes av dette. Videre må partene utforme nødvendige og tilstrekkelige
mekanismer for å oppnå en varig utjamning og for at en slik utjamning kan skje
innenfor ansvarlige rammer i det enkelte lønnsoppgjør slik at det norske
systemet for lønnsdannelse ikke svekkes.”
Jaha…det er opp til partene i lønnsoppgjørene. Slik jeg kjenner Lysbakken, kommer han ikke til å la det ligge der. Dette er en mann som tror på lover, regulering og generell politisk fikling med samfunnet.
Da tenkte jeg at jeg kanskje kunne ta for meg enda en sektor, Undervisningssektoren, der det har vært ett og annet rop om likelønn (se her).
De skriver: ”Likelønnskommisjonen slår fast at det er i de kvinnedominerte utdanningsgruppene i offentlig sektor at lønnsgapet er størst.”
Ja vel. Hva er egentlig lønnsforskjellen mellom kvinner og menn i utdanningsyrkene.
Svaret kan du finne i ssbs statistikk (http://www.ssb.no/lonnskole/tab-2009-03-26-01.html) . Basert på denne kan en slå fast at kvinner tjener 99% av menn i samme stillinger i skoleverket. Forskjellen på 1% skyldes at der er relativt sett flere unge kvinner ansatt, og lærerne har en lønnsstige som når sin topp etter 16 år. Tar en hensyn til dette (som alene utgjør ca. 1,5%) og forskjeller i sykefravær, er kvinner generelt noe bedre lønnet enn sine mannlige kollegaer, men det er innenfor det som kan forventes av statistisk avvik.
Igjen er det altså ingen lønnsforskjell mellom menn og kvinner.
Hva med mellom privat og offentlig sektor? Vel, da må en først gjøre en beregning av verdien av offentlig tjenestepensjon (15-20%) og jobbsikkerhet. Da kommer likelønn næremere enn man tror.
Sitat: ”All paid jobs absorb and degrade the mind.” Aristoteles (den mannen sa mye rart)
Soundtrack: Working on a dream – Bruce Springsteen
Uansett, jeg har i et tidligere innlegg her påpekt hvor feil sykepleierforbundets fremstilling var i forhold til egen sektor, og at der egentlig ikke var noen lønnsforskjell mellom menn og kvinner i helsesektoren. Nå har regjeringen hyret inn en minister her fra dette fylket (Audun Lysbakken) som visstnok vil ha fokus på dette.
Nå skal han forholde seg til Soria-Moria-erklæringen som lyder slik mht likelønn:
“Regjeringen vil be partene avklare om det er grunnlag for et særskilt
likelønnsløft i offentlig sektor, samt utarbeide et forslag til hvilke grupper som
skal omfattes av dette. Videre må partene utforme nødvendige og tilstrekkelige
mekanismer for å oppnå en varig utjamning og for at en slik utjamning kan skje
innenfor ansvarlige rammer i det enkelte lønnsoppgjør slik at det norske
systemet for lønnsdannelse ikke svekkes.”
Jaha…det er opp til partene i lønnsoppgjørene. Slik jeg kjenner Lysbakken, kommer han ikke til å la det ligge der. Dette er en mann som tror på lover, regulering og generell politisk fikling med samfunnet.
Da tenkte jeg at jeg kanskje kunne ta for meg enda en sektor, Undervisningssektoren, der det har vært ett og annet rop om likelønn (se her).
De skriver: ”Likelønnskommisjonen slår fast at det er i de kvinnedominerte utdanningsgruppene i offentlig sektor at lønnsgapet er størst.”
Ja vel. Hva er egentlig lønnsforskjellen mellom kvinner og menn i utdanningsyrkene.
Svaret kan du finne i ssbs statistikk (http://www.ssb.no/lonnskole/tab-2009-03-26-01.html) . Basert på denne kan en slå fast at kvinner tjener 99% av menn i samme stillinger i skoleverket. Forskjellen på 1% skyldes at der er relativt sett flere unge kvinner ansatt, og lærerne har en lønnsstige som når sin topp etter 16 år. Tar en hensyn til dette (som alene utgjør ca. 1,5%) og forskjeller i sykefravær, er kvinner generelt noe bedre lønnet enn sine mannlige kollegaer, men det er innenfor det som kan forventes av statistisk avvik.
Igjen er det altså ingen lønnsforskjell mellom menn og kvinner.
Hva med mellom privat og offentlig sektor? Vel, da må en først gjøre en beregning av verdien av offentlig tjenestepensjon (15-20%) og jobbsikkerhet. Da kommer likelønn næremere enn man tror.
Sitat: ”All paid jobs absorb and degrade the mind.” Aristoteles (den mannen sa mye rart)
Soundtrack: Working on a dream – Bruce Springsteen
21 oktober 2009
Kongelig kristendom
Kongen er kristen. Auda. Sånn kan man ikke ha det. «Pinlig» og «svært beklagelig» sier pressesjef Jens Brun-Pedersen i Human-Etisk Forbund. Uttalelsen kommer i forbindelse med at Kongen har uttalt at Kongen bør være kristen.
Nå er det slik at Kongen for å være konge faktisk må være kristen. Slik står det i grunnloven:
”§ 4. Kongen skal stedse bekjende sig til den evangelisk-lutherske Religion, haandhæve og beskytte denne.”
Kongen er altså pålagt å være kristen for å være konge, og i tillegg skal han være denne religionens beskytter. Uheldigvis, for Brun-Pedersen, da, har Kongen tatt Grunnloven på ordet, og er kristen.
Det Kongen sa var at han mente kongen burde være kristen.
”Det er kongens fulle frihet og rett til å velge å være kristen. Men det er pinlig og svært beklagelig at han blander seg inn i noe han ikke har noe med, nemlig vår statsform. Ved at han mener at konger i fremtiden også bør være kristne, begrenser han den religionsfriheten han selv benytter seg av, sier Brun-Pedersen til Vårt Land.”
Men Kongen har ikke religionsfrihet. Som eneste i dette landet, er han lovpålagt å være kristen. Attpåtil er han pålagt å beskytte kristendommen. Heldigvis er han også kristen.
Kan Kongen da svare annet enn at han mener at kongen bør være kristen?
Nei, han kan ikke det, for svarer han det, har vi en konstitusjonell krise. Hadde Kongen svart at kongen bør velge sin egen tro, hadde han ikke kunnet være konge, fordi han da ikke hadde fulgt misjonsbudet eller håndhevet og beskyttet kristendommen, og han i tillegg hadde ment at kongen burde kunne bryte grunnloven ved å ikke være kristen. En konge som ikke mener han skal følge sin egen konstitusjon kan ikke være konge.
Dette burde Brun-Pedersen forstått. Han burde angrepet Grunnloven, ikke Kongen. Det skjønte han sikkert også, men det er lettere å få oppslag på en konge, enn på en lov.
Sitat: ”Kongen bør være kristen” Kongen & Grunnloven
Soundtrack: Nasjonalsangen
20 oktober 2009
Honey I´m home
Jaja, jeg har vel ikke vært verdens mest aktive blogger siden valget. Skrivesperre? Nei. Dyp depresjon med handlingslammelse på grunn av valgresultatet? Nei, jeg er ikke spesielt depressiv anlagt. Gipsede armer etter uheldig tildragelse på valgvake? Nei, den var ute den store dramatikken.
Det var bare det at etter at valget var over, våknet alle politikere opp og fant ut at nå må vi ta igjen det vi ikke har gjort, og dermed skjedde det som pleier å skje når politikere skal ha noe gjort; det blir en del møter. Dag- og kvelds-, og av og til nattmøter. Dermed lite tid til å skrive her.
Ting jeg ikke har hatt tid til siden valget:
Skrive blogg
Sykle
Bruke årskortet på SATS (hint, hint) som familien ga meg til 40-årsdagen
Høstferie
Middagsklubb
Lese den nyeste Terry Pratchet-boken
Ting jeg har hatt tid til siden valget:
Møter i/med:Fylkesutvalg, Fylkesting, Vestlandsråd, Kommunestyre, UTM, Arbeidsgruppe EUs maritime politikk, CPMR, Sveio, Taxinæringen, EU-regelverkkonferanse, Beredt, innovasjon Norge, etc, etc... alt sammen nødvendig og interessant.
Ellers ikke så mye...
Det er godt man har et søramerikansk syn på tid; at den er noe som kommer til en, ikke som løper fra enJ
Sitat: ”All that really belongs to us is time; even he who has nothing else has that.” Baltasar Gracian (Spansk jesuitt og forfatter)
Soundtrack: We have all the time in the world – Louis Armstrong
02 oktober 2009
Fredag i Gøteborg (SE/EU)
Gøteborg er en fantastisk flott by, og jeg har gode minner herfra. Beliggenheten ved Gøtaeelven der den renner ut i stredet mellom Danmark og Sverrige, og ikke minst det flotte byplanmessige grepet som Avenyn er, gjør det faktisk til en meget hyggelig by å vandre i.
Bare så synd at jeg opplever byen fra innsiden av en kongressal på Gothia Towers/Svenska Mässan. Vel, det er jo egentlig slik det skal være når en er her på jobb.
Conference of Peripheral Maritime Regions, eller Perifere (Europeiske) Maritime Regioners Kongress. Ikke vær overrasket nå, men Hordaland er en av dem. Det dominerende antallet delegater her er fra EU-land, naturlig nok, ettersom 80% av innbyggerne i Europa (70% dersom en inkluderer Russland) er EU-borgere.
I vest-Europa deler vi utenforskapet med minstatene Lichtenstein, San Marino, Andorra, Island og ”giganten” Sveits.
Sittende her på denne konferansen blir konsekvensene av dette utenforskapet åpenbare. Det vi tror er økt selvråderett, blir i realiteten til redusert selvråderett gjennom at vi må forholde oss til alle reglene EU vedtar, men påvirkningen vår på de samme reglene er i beste fall indirekte.
En av de kanalene vi har til kommisjonen er gjennom denne typen organisasjoner.
Her sitter vi da og diksuterer fremtidens maritime politikk, fremtidens fiskeripolitikk og fremtidens miljøpolitikk i størrelser som betyr noe; nemlig det europeisek nivå.
Det er sannheten vi velger å se bort fra, nemlig at uansett hva vi foretar oss på disse områdene, har det i den store sammenhengen ingen eller liten betydning så lenge vi ikke får med oss andre. Den europeiske samtalen om disse temaene har vi effektivt meldt oss ut av, gjennom vårt utenforskap.
Som en litt forvirret skøyteløper insisterer vi på å går 10.000 meteren i motsatt retning av alle andre, å spille vår fotball på en egen banehalvdel. Problemet er bare at motstanderlaget er like stort, og scorer lettere på et forsvar med kun en midtstopper og ingen sidebacker.
Eller sagt på en annen måte. Ingen kan tvinge EU eller USA til å bøye seg for regler de ikke er enige i. De er for store og viktige. Norge må bøye seg for alle regler de bestemmer seg for å innføre, enten vi er med i EØS eller utenfor. Alene er vi et lett offer for andre lands proteksjonisme, det være seg straffetoll på laks eller andre varer.
Vi glemmer ofte at 50%, altså halvparten av alt vi produserer i Norge blir eksportert! Vår største, tradisjonelle handelspartner er Sverige. 68% av vår eksport går til EU. Våre viktigste eksportland er følgende (i rekkefølge etter eksportstørrelse)
1. Sverige (14,2%)
2. Tyskland (12,9%)
3. Kina (7,5%)
4. Danmark (6,8%)
5. USA (6,4%)
6. Storbritannia (6,2%)
Ingen andre land tar over 5%. Disse 5 landene tar over halvparten av vår eksport. Tyskland og Sverige alene tar en fjerdedel. (Kilde: SSB: http://www.ssb.no/emner/09/05/muh/tab-2009-09-15-03.html)
Spillereglene disse 3 store politiske enhetene velger å legge (feks Kinas proteksjonisme) påvirker direkte vår mulighet til å eksportere, hva vi tjener på eksporten og hvilken velferd vi kan tillate oss. (Tre store politiske enheter tar 82% av vår eksport, og altså 40% av alt vi produserer).
Hvem er det som bør være redd her, kunden som kan kjøpe fra hele verden eller selgeren som tydeligvis bare har tre kunder? Bortfall av en av disse feks gjennom en implementering av tollregler lik de vi smeller på dem som vil eksportere landbruksprodukter til oss, ville fjerne hele lønnstillegget for ett år.
Hvor kan vi påvirke?
Der er i hovedsak to sikkerhetsmekanismer vi kan påvirke. Det ene er WTO (http://www.wto.org/), det andre er EU. WTO er vi med i, sammen med 152 andre medlemmer. Deres vedtak er like bindende som EU-vedtakene er for EU&EØS medlemmer. Likevel velger vi å synes at i en klubb med 153 medlemmer har vi nok innflytelse til å ville være medlem, mens i en klubb med 27 blir vi for små.
Forstå det den som kan. Spør du meg, gjelder det å være med der vi kan. EU er et sted vi kan være med. Alternativet er bare å godta alt de kommer med uten å ha en stemme i det hele tatt.
Sitat: ”To safeguard democracy the people must have a keen sense of independence, self-respect, and their oneness.” Gandhi
Soundtrack: Beethovens 9 (Europahymnen) (Ode til gleden/Schiller)
Bare så synd at jeg opplever byen fra innsiden av en kongressal på Gothia Towers/Svenska Mässan. Vel, det er jo egentlig slik det skal være når en er her på jobb.
Conference of Peripheral Maritime Regions, eller Perifere (Europeiske) Maritime Regioners Kongress. Ikke vær overrasket nå, men Hordaland er en av dem. Det dominerende antallet delegater her er fra EU-land, naturlig nok, ettersom 80% av innbyggerne i Europa (70% dersom en inkluderer Russland) er EU-borgere.
I vest-Europa deler vi utenforskapet med minstatene Lichtenstein, San Marino, Andorra, Island og ”giganten” Sveits.
Sittende her på denne konferansen blir konsekvensene av dette utenforskapet åpenbare. Det vi tror er økt selvråderett, blir i realiteten til redusert selvråderett gjennom at vi må forholde oss til alle reglene EU vedtar, men påvirkningen vår på de samme reglene er i beste fall indirekte.
En av de kanalene vi har til kommisjonen er gjennom denne typen organisasjoner.
Her sitter vi da og diksuterer fremtidens maritime politikk, fremtidens fiskeripolitikk og fremtidens miljøpolitikk i størrelser som betyr noe; nemlig det europeisek nivå.
Det er sannheten vi velger å se bort fra, nemlig at uansett hva vi foretar oss på disse områdene, har det i den store sammenhengen ingen eller liten betydning så lenge vi ikke får med oss andre. Den europeiske samtalen om disse temaene har vi effektivt meldt oss ut av, gjennom vårt utenforskap.
Som en litt forvirret skøyteløper insisterer vi på å går 10.000 meteren i motsatt retning av alle andre, å spille vår fotball på en egen banehalvdel. Problemet er bare at motstanderlaget er like stort, og scorer lettere på et forsvar med kun en midtstopper og ingen sidebacker.
Eller sagt på en annen måte. Ingen kan tvinge EU eller USA til å bøye seg for regler de ikke er enige i. De er for store og viktige. Norge må bøye seg for alle regler de bestemmer seg for å innføre, enten vi er med i EØS eller utenfor. Alene er vi et lett offer for andre lands proteksjonisme, det være seg straffetoll på laks eller andre varer.
Vi glemmer ofte at 50%, altså halvparten av alt vi produserer i Norge blir eksportert! Vår største, tradisjonelle handelspartner er Sverige. 68% av vår eksport går til EU. Våre viktigste eksportland er følgende (i rekkefølge etter eksportstørrelse)
1. Sverige (14,2%)
2. Tyskland (12,9%)
3. Kina (7,5%)
4. Danmark (6,8%)
5. USA (6,4%)
6. Storbritannia (6,2%)
Ingen andre land tar over 5%. Disse 5 landene tar over halvparten av vår eksport. Tyskland og Sverige alene tar en fjerdedel. (Kilde: SSB: http://www.ssb.no/emner/09/05/muh/tab-2009-09-15-03.html)
Spillereglene disse 3 store politiske enhetene velger å legge (feks Kinas proteksjonisme) påvirker direkte vår mulighet til å eksportere, hva vi tjener på eksporten og hvilken velferd vi kan tillate oss. (Tre store politiske enheter tar 82% av vår eksport, og altså 40% av alt vi produserer).
Hvem er det som bør være redd her, kunden som kan kjøpe fra hele verden eller selgeren som tydeligvis bare har tre kunder? Bortfall av en av disse feks gjennom en implementering av tollregler lik de vi smeller på dem som vil eksportere landbruksprodukter til oss, ville fjerne hele lønnstillegget for ett år.
Hvor kan vi påvirke?
Der er i hovedsak to sikkerhetsmekanismer vi kan påvirke. Det ene er WTO (http://www.wto.org/), det andre er EU. WTO er vi med i, sammen med 152 andre medlemmer. Deres vedtak er like bindende som EU-vedtakene er for EU&EØS medlemmer. Likevel velger vi å synes at i en klubb med 153 medlemmer har vi nok innflytelse til å ville være medlem, mens i en klubb med 27 blir vi for små.
Forstå det den som kan. Spør du meg, gjelder det å være med der vi kan. EU er et sted vi kan være med. Alternativet er bare å godta alt de kommer med uten å ha en stemme i det hele tatt.
Sitat: ”To safeguard democracy the people must have a keen sense of independence, self-respect, and their oneness.” Gandhi
Soundtrack: Beethovens 9 (Europahymnen) (Ode til gleden/Schiller)
26 september 2009
Lørdag på fru Luna
Tid: Lørdag
Sted: Cafe fru Luna
Plan: Sykle fra Florvågøen til fru Luna for å balansere fysisk aktivitet med kalorinntakt fra 1 stykk smørbrød med st Kristinaskinke og brie + kaffe mocca + limonade + cola
Resultat:
Til min og vær-Siris store overraskelse regnet det i dag. Etter å ha vurdert oljebukse og jakkes motstandsdyktighet mot et stabilt Bergensk regn av type 2 (Tom-Christers skala), innså jeg at ”Det finnes ikke dårlig vær, bare dårlige klær” er noe tull av et ordspill funnet opp i en vindstille solskinnsdal på østlandet, og definitivt ikke her på det våte og ville Vestland.
Jeg tok bilen med tak oppe. Kaloriregnskapet gikk ikke opp i det hele tatt, fordi til tross for manglende sykling, måtte jeg fortsatt ha min dose av fru Lunas cuisine.
2 glass limonade, en mocca og et smørbrød. For ikke å snakke om karbonregnskapet. Og nå er jeg sulten igjen. Farlige greier dette her.
Altså ingen trening, men fullt kaloriinntak. Min BMI ser dårligere ut for hver dag som går. Sikkert derfor jeg fikk årskort på SATS i 40-årsgave.
Vær-Siri? Jepp, ukens kjendisøyeblikk var da jeg håndhilste på henne i går. Og ja, hun virker like dyktig i virkeligheten.
Til stede i dag;
Øyvind, Ingrid, Lillianne, Ricco, Mathias, Birgitte + 2, Patrick, Lill, Tone og Steffen. Og meg. Halve kafeen okkupert.
18 september 2009
Å begynner å diskutere valgsystemet etter et valg, kan synes litt som å diskutere offside-regelen etter en fotballkamp; en lett patetisk øvelse i å forsøke å late som at vi egentlig burde ha vunnet.
La meg derfor si at alle gikk til valg med de samme spillereglene, og valget er over greit og klart, og jeg diskuterer ikke det.
Men i partiet mitt og en del andre steder, har det lenge gått en dskusjon om valgsystemet er riktig. Delingstallsystemet og sperregrensen favoriserer de store partiene, og distriktsmandatene favoriserer de som er store i distriktene.
Diskusjonen er ofte farget av det enkelte partis størrelse og demografi. De små partiene mener delingstallsmodellen bør endres og sperregrensen fjernes, de som er sterke i distriktene mener distriktsmodellen bør beholdes for det gagner dem, og de som er sterke i byene mener sterkt at alle stemmer skal telle likt.
Men fra SV til Høyre er det egentlig ganske stor enighet om systemet slik det er. Hovedbegrunnelsen er egentlig todelt. Der er et element av at periferi-sentrum diskusjonen som er sentral i norsk politikk, altså at man ønsker at Stortinget skal reflektere hele landet. I tillegg er der et element av at man ønsker et styringsdyktig flertall, derfor utjevningsmandatene og spesielt sperregrensen. Samtidig ønsker man ikke for store avvik fra en mann en stemme prinsippet.
Jeg er opptatt av dette, og egentlig opptatt av det i et mer demokratisk perspektiv. Jeg har fire hovedhensyn.
1) Sammensetningen av Stortinget skal reflektere folkets vilje, og hver enkeltperson skal ha en like stor stemme i et demokrati.
2) Jeg skal ikke gå inn i en slik diskusjon for å finne en løsning som passer mitt parti best.
3) Valgsystemet bør bidra til samfunnsmessig harmoni, altså at alle føler seg representert.
4) Valgsystemet bør bidra til at der blir styringsflertall
Er disse hensynene mulig å oppnå sammen? Innbyrdes kan de være motstridende, og også hos meg har de forskjellig vekt.
La meg ta det siste først.
Dette hensynet kan vi egentlig bare glemme i Norge. Det eneste systemet som faktisk gir en slik effekt er enkeltmannskretser. Der finnes ett annet merkelig eksempel, der det partiet som får flest stemmer får et tillegg på 20% flere representanter.
Enkeltmannskretser forlot for lenge siden, og det systemet bryter så fundamentalt med hensyn 1 og 3. Vi har laget en forsiktig favorisering av store partier gjennom første delingstall i utregningsmodellen for representanfordeling, og sperregrensen for utjevningsmandat. Normalt gjør ikke dette store utslag. Men, det kan gjøre det, slik Venstre nå opplevde. Det er uheldig i forhold til de hensyn 1 og 3, men oppnådde jo hensynet 4, nemlig at de rød-grønne fikk et styringsyktig flertall.
Men har dette landet noen gang ikke hatt en regjering? Nei, egentlig aldri. Har det noen gang vært tilnærmet anarki ved at man ikke har klart å styre og kontrollen har vært mistet. Nei. Aldri. Er det noen sannsynlighet for at det vil skje? Vel, neppe. Hver gang det nærmer seg det, skifter Sp side i norsk politikk, for å si det litt karikert. Mindretallsregjeringer og koalisjonsregjeringer har blitt en arbeidsmetode, og ser egentlig ut til å fungere helt greit. Legg til at det egentlig er lite politisk spenn mellom ytterpunktene i norsk politikk, og en ser at styringsdyktighet kanskje ikke er noe stort poeng. Det skyldes at selve demokratiet ikke er et uenighetstema. Alle partier som er representert på Stortinget er for et parlamentarisk demokrati.
Jeg tar ett forbehold her. Småpartier med begrenset nedslagsfelt, har en tendens til å dyrke enkelte særgrupper. Det kan gi noen utslag, som feks. forskjellig moms på mat og andre varer, som ikke er hverken forståelig eller heldig. Det kan også undergrave folks tillit til demokratiet, ved at små partier får store posisjoner. Det var kanskje noe av bakgrunnen for hvor upopulær Kjell Magne Bondevik ble på slutten av Bondevik II-regjeringen. Men, systemet fungerer jo, for det som skjedde var at velgerne straffet ham i neste valg.
Men, altså, styringsdyktighet er ikke et stort og viktig forhold her, slik sett er:
Enkeltmannskretser ikke en god ide fordi det strider mot hensynet til representasjon
Sperregrensen er ikke en god ide, fordi den i praksis ikke har noen betydning her, når nær 90% av mandatene tildeles uten sperregrense.
Hva så med delingstallet?
Denne ordningen med at terskelen for første mandat i en valgkrets er høy, fører til noen sære utslag. I dette valget ville det hatt følgende konsekvens dersom delingstallet hadde vært 1 (slik det er i fylkes- og kommunevalg) i stedet for 1, 4.
Da ville det blitt endringer i 4 fylker (Oslo, Rogaland, Hordaland og Troms). Venstre ville fått to nye representanter, Rødt og SV en hver. Ap ville tapt to, og H og Frp ville tapt en hver.
Altså en svært moderat endring for de store partiene, men en betydelig for V og R som ville henholdsvis doblet sin gruppe og for R ville det betydd at de hadde kommet inn.
Blokkstillingen ville vært uendret, ettersom Rs ene ikke ville kommet på vippen
(85-83-1).
I dette valget ville det m.a.o ikke hatt noen betydning. Dersom sperregrensen hadde blitt fjernet samtidig, kunne det imidlertid hatt det. Men om en skal ta Lars Sponheims ord for god fisk, er det da ikke usannsynlig at han hadde slått seg sammen med sin fiskekompis Jens og vi hadde hatt et nytt styringsdyktig flertall.
Altså ingen stor betydning for systemet. En gang i fremtiden kanskje, men sannsynligvis ikke mer enn at det kunne gitt flertall en annen vei.
Hva med faktor 3, at alle skal føle seg representert?
Dagens systems hovedgrep på dette området er valgkretsene. Det neste grepet er distriktsmandattildelingen.
Valgkretsene sikrer at alle fylker er representert, distriktsmandattildelingen at noen fylker er overrepresentert.
Systemet forutsetter at all identitet er geografisk, og at for at noen skal føle seg representert, er det den geografiske dimensjonen som teller. Det er jo sant nok at det er viktig, men er det den eneste dimensjonen? I et stortingsvalg tyder mye på at politisk farge/partitilhørighet teller minst like mye, og andre faktorer som yrkesbakgrunn, etnisk tilhørighet og kjønn kan også være sterke faktorer. Satt på spissen: En etnisk pakistansk muslim fra Venstre i Oslo er kanskje ikke kvinnelige, katolske polske innvandrere som stemmer KrF fra samme bydels førstevalg, selv om den geografiske dimensjonen er ivaretatt. Eller tilsvarende, Nina Kari Monsen ville aldri kunne representere homofile uansett hvor hun bodde.
Jeg vil derfor hevde at det viktige her er for det første at alle landsdeler (fylker) er representert, og at størrelsen på representasjonen kanskje ikke er det viktigste i dette forholdet.
Den geografiske identitetsdimensjonen er ikke sterk nok målt mot andre dimensjoner til at den bør få så stort utslag. Mao. vi bør holde fast på valgkretsene, men ikke på skjevfordelingen.
En dimensjon som er viktig å ta med, er at representantfordelingen må være forståelig og noenlunde stabil. Store endringer på kort tid, vil føre til at enkeltområder vil føle seg nedprioritet.
Men å gi geografisk areal stemmerett gjennom en arealfaktor på 1,8 på beregningen, det blir merkelig.
Vil endringene være store? Kunne de ført til regjeringsskifte?
Dersom en kun hadde lagt befolkningsstørrelse til grunn ville under 10% av mandatene skiftet fylke.
Oslo (2), Akershus (2), Vestfold, Rogaland og Hordaland hadde vunnet mandater, Finnmark (-2), Troms, Nordland, Nord-Trøndelag, Hedmark, og Sogn og Fjordane hadde tapt.
Finnmark får den største skrellen, og mister 2 av 5. Ellers er det ikke den store forskjellen, egentlig, og noe av dette vil uansett være utjevnet i forbindelse med nye folketall som vil ligge til grunn for mandatberegningen i 2013. Men fortsatt vil der være en betydelig ujevnhet, spesielt i forhold til Finnmark, Nordland, Oslo og Akershus.
(Her kan det være greit å minne om at i USA er Washington DC ikke representert med annet enn en observatør i kongressen. Men, vi vil vel ikke ha amerikanske tilstander her? The founding fathers mente Washington var så nær makten likevel, at de ikke burde ha en egen representant.)
Men, uansett vill alle fylker være representert. Hva ville utslaget blitt?
Et overslag viser dette resultatet:
Ap: -2
Frp: +1
H: -1
SV: -1
Krf: +1
V: +1
R: +1
Stortinget ville da hatt denne sammensetningen:
Rød/grønne: 83
H+Frp+Krf+V: 85
Rødt: 1
Dette er et usikkert overslag, basert på Regjeringen.nos sider, og der utjevningsmandatvirkningen ikke er hensyntatt. Tar en hensyn til dette mener bla. Bernt Aardal at det ville blitt 84-84 med Rødt på vippen, altså sosialistisk flertall likevel. Utslagene for ”bypartiene” er mindre enn en skulle tro, dette skyldes at de ofte holder sistemandatet i distriktsvalgkretser.
Hadde man gjort hele landet til en valgkrets kunne utslagene blitt større. Det skyldes bla. at der er betydelige forskjeller på oppmøte. Merkelig nok er det lavere i det fylket som har størst representasjon per innbygger, Finnmark enn det er i det som har lavest, Oslo. Likevel, ville mandatforskjellen lagt omtrent der min beregning nå ligger.
Etter min oppfatning er utslagene så små, at man burde lagt om valgordningen. Finnmark vil nok skrike, men det er egentlig viktigere at en mann har en stemme enn at arealet har stemmerett. Alle valgkretser ville vært representert med mer enn en person, og dersom befolkningen endret seg så mye at det ikke skjedde, burde en heller utvidet Stortinget.
Det kan selvsagt også argumenteres med at endringene er så små at det ikke er noe vits å gjøre dem. Det faller egentlig på sin urimelighet, fordi vi allerede har betsmt at vi skal gjøre endringer som er enda mindre, automatisk i den ordningen som ligger. En mer rettferdig ordning ville være enklere å forstå, og hvert menneske ville eie like mye av demokratiet.
Og til den siste faktoren; siden mitt parti vil tape på en slik omlegging, så føler jeg ikke at jeg gjør dette for å tjene mine egne interesser.
Mitt forslag er egentlig at man
a) går over til delingstall 1 i stedet for 1,4. Det er stort sett bare Ap som tjener på dagens ordning.
b) Gjennomfører en full befolkningsbasert modell med valgkretser
Det sikrer representasjon fra hele landet, og at hvert menneske er like mye verd i demokratiet.
La meg derfor si at alle gikk til valg med de samme spillereglene, og valget er over greit og klart, og jeg diskuterer ikke det.
Men i partiet mitt og en del andre steder, har det lenge gått en dskusjon om valgsystemet er riktig. Delingstallsystemet og sperregrensen favoriserer de store partiene, og distriktsmandatene favoriserer de som er store i distriktene.
Diskusjonen er ofte farget av det enkelte partis størrelse og demografi. De små partiene mener delingstallsmodellen bør endres og sperregrensen fjernes, de som er sterke i distriktene mener distriktsmodellen bør beholdes for det gagner dem, og de som er sterke i byene mener sterkt at alle stemmer skal telle likt.
Men fra SV til Høyre er det egentlig ganske stor enighet om systemet slik det er. Hovedbegrunnelsen er egentlig todelt. Der er et element av at periferi-sentrum diskusjonen som er sentral i norsk politikk, altså at man ønsker at Stortinget skal reflektere hele landet. I tillegg er der et element av at man ønsker et styringsdyktig flertall, derfor utjevningsmandatene og spesielt sperregrensen. Samtidig ønsker man ikke for store avvik fra en mann en stemme prinsippet.
Jeg er opptatt av dette, og egentlig opptatt av det i et mer demokratisk perspektiv. Jeg har fire hovedhensyn.
1) Sammensetningen av Stortinget skal reflektere folkets vilje, og hver enkeltperson skal ha en like stor stemme i et demokrati.
2) Jeg skal ikke gå inn i en slik diskusjon for å finne en løsning som passer mitt parti best.
3) Valgsystemet bør bidra til samfunnsmessig harmoni, altså at alle føler seg representert.
4) Valgsystemet bør bidra til at der blir styringsflertall
Er disse hensynene mulig å oppnå sammen? Innbyrdes kan de være motstridende, og også hos meg har de forskjellig vekt.
La meg ta det siste først.
Dette hensynet kan vi egentlig bare glemme i Norge. Det eneste systemet som faktisk gir en slik effekt er enkeltmannskretser. Der finnes ett annet merkelig eksempel, der det partiet som får flest stemmer får et tillegg på 20% flere representanter.
Enkeltmannskretser forlot for lenge siden, og det systemet bryter så fundamentalt med hensyn 1 og 3. Vi har laget en forsiktig favorisering av store partier gjennom første delingstall i utregningsmodellen for representanfordeling, og sperregrensen for utjevningsmandat. Normalt gjør ikke dette store utslag. Men, det kan gjøre det, slik Venstre nå opplevde. Det er uheldig i forhold til de hensyn 1 og 3, men oppnådde jo hensynet 4, nemlig at de rød-grønne fikk et styringsyktig flertall.
Men har dette landet noen gang ikke hatt en regjering? Nei, egentlig aldri. Har det noen gang vært tilnærmet anarki ved at man ikke har klart å styre og kontrollen har vært mistet. Nei. Aldri. Er det noen sannsynlighet for at det vil skje? Vel, neppe. Hver gang det nærmer seg det, skifter Sp side i norsk politikk, for å si det litt karikert. Mindretallsregjeringer og koalisjonsregjeringer har blitt en arbeidsmetode, og ser egentlig ut til å fungere helt greit. Legg til at det egentlig er lite politisk spenn mellom ytterpunktene i norsk politikk, og en ser at styringsdyktighet kanskje ikke er noe stort poeng. Det skyldes at selve demokratiet ikke er et uenighetstema. Alle partier som er representert på Stortinget er for et parlamentarisk demokrati.
Jeg tar ett forbehold her. Småpartier med begrenset nedslagsfelt, har en tendens til å dyrke enkelte særgrupper. Det kan gi noen utslag, som feks. forskjellig moms på mat og andre varer, som ikke er hverken forståelig eller heldig. Det kan også undergrave folks tillit til demokratiet, ved at små partier får store posisjoner. Det var kanskje noe av bakgrunnen for hvor upopulær Kjell Magne Bondevik ble på slutten av Bondevik II-regjeringen. Men, systemet fungerer jo, for det som skjedde var at velgerne straffet ham i neste valg.
Men, altså, styringsdyktighet er ikke et stort og viktig forhold her, slik sett er:
Enkeltmannskretser ikke en god ide fordi det strider mot hensynet til representasjon
Sperregrensen er ikke en god ide, fordi den i praksis ikke har noen betydning her, når nær 90% av mandatene tildeles uten sperregrense.
Hva så med delingstallet?
Denne ordningen med at terskelen for første mandat i en valgkrets er høy, fører til noen sære utslag. I dette valget ville det hatt følgende konsekvens dersom delingstallet hadde vært 1 (slik det er i fylkes- og kommunevalg) i stedet for 1, 4.
Da ville det blitt endringer i 4 fylker (Oslo, Rogaland, Hordaland og Troms). Venstre ville fått to nye representanter, Rødt og SV en hver. Ap ville tapt to, og H og Frp ville tapt en hver.
Altså en svært moderat endring for de store partiene, men en betydelig for V og R som ville henholdsvis doblet sin gruppe og for R ville det betydd at de hadde kommet inn.
Blokkstillingen ville vært uendret, ettersom Rs ene ikke ville kommet på vippen
(85-83-1).
I dette valget ville det m.a.o ikke hatt noen betydning. Dersom sperregrensen hadde blitt fjernet samtidig, kunne det imidlertid hatt det. Men om en skal ta Lars Sponheims ord for god fisk, er det da ikke usannsynlig at han hadde slått seg sammen med sin fiskekompis Jens og vi hadde hatt et nytt styringsdyktig flertall.
Altså ingen stor betydning for systemet. En gang i fremtiden kanskje, men sannsynligvis ikke mer enn at det kunne gitt flertall en annen vei.
Hva med faktor 3, at alle skal føle seg representert?
Dagens systems hovedgrep på dette området er valgkretsene. Det neste grepet er distriktsmandattildelingen.
Valgkretsene sikrer at alle fylker er representert, distriktsmandattildelingen at noen fylker er overrepresentert.
Systemet forutsetter at all identitet er geografisk, og at for at noen skal føle seg representert, er det den geografiske dimensjonen som teller. Det er jo sant nok at det er viktig, men er det den eneste dimensjonen? I et stortingsvalg tyder mye på at politisk farge/partitilhørighet teller minst like mye, og andre faktorer som yrkesbakgrunn, etnisk tilhørighet og kjønn kan også være sterke faktorer. Satt på spissen: En etnisk pakistansk muslim fra Venstre i Oslo er kanskje ikke kvinnelige, katolske polske innvandrere som stemmer KrF fra samme bydels førstevalg, selv om den geografiske dimensjonen er ivaretatt. Eller tilsvarende, Nina Kari Monsen ville aldri kunne representere homofile uansett hvor hun bodde.
Jeg vil derfor hevde at det viktige her er for det første at alle landsdeler (fylker) er representert, og at størrelsen på representasjonen kanskje ikke er det viktigste i dette forholdet.
Den geografiske identitetsdimensjonen er ikke sterk nok målt mot andre dimensjoner til at den bør få så stort utslag. Mao. vi bør holde fast på valgkretsene, men ikke på skjevfordelingen.
En dimensjon som er viktig å ta med, er at representantfordelingen må være forståelig og noenlunde stabil. Store endringer på kort tid, vil føre til at enkeltområder vil føle seg nedprioritet.
Men å gi geografisk areal stemmerett gjennom en arealfaktor på 1,8 på beregningen, det blir merkelig.
Vil endringene være store? Kunne de ført til regjeringsskifte?
Dersom en kun hadde lagt befolkningsstørrelse til grunn ville under 10% av mandatene skiftet fylke.
Oslo (2), Akershus (2), Vestfold, Rogaland og Hordaland hadde vunnet mandater, Finnmark (-2), Troms, Nordland, Nord-Trøndelag, Hedmark, og Sogn og Fjordane hadde tapt.
Finnmark får den største skrellen, og mister 2 av 5. Ellers er det ikke den store forskjellen, egentlig, og noe av dette vil uansett være utjevnet i forbindelse med nye folketall som vil ligge til grunn for mandatberegningen i 2013. Men fortsatt vil der være en betydelig ujevnhet, spesielt i forhold til Finnmark, Nordland, Oslo og Akershus.
(Her kan det være greit å minne om at i USA er Washington DC ikke representert med annet enn en observatør i kongressen. Men, vi vil vel ikke ha amerikanske tilstander her? The founding fathers mente Washington var så nær makten likevel, at de ikke burde ha en egen representant.)
Men, uansett vill alle fylker være representert. Hva ville utslaget blitt?
Et overslag viser dette resultatet:
Ap: -2
Frp: +1
H: -1
SV: -1
Krf: +1
V: +1
R: +1
Stortinget ville da hatt denne sammensetningen:
Rød/grønne: 83
H+Frp+Krf+V: 85
Rødt: 1
Dette er et usikkert overslag, basert på Regjeringen.nos sider, og der utjevningsmandatvirkningen ikke er hensyntatt. Tar en hensyn til dette mener bla. Bernt Aardal at det ville blitt 84-84 med Rødt på vippen, altså sosialistisk flertall likevel. Utslagene for ”bypartiene” er mindre enn en skulle tro, dette skyldes at de ofte holder sistemandatet i distriktsvalgkretser.
Hadde man gjort hele landet til en valgkrets kunne utslagene blitt større. Det skyldes bla. at der er betydelige forskjeller på oppmøte. Merkelig nok er det lavere i det fylket som har størst representasjon per innbygger, Finnmark enn det er i det som har lavest, Oslo. Likevel, ville mandatforskjellen lagt omtrent der min beregning nå ligger.
Etter min oppfatning er utslagene så små, at man burde lagt om valgordningen. Finnmark vil nok skrike, men det er egentlig viktigere at en mann har en stemme enn at arealet har stemmerett. Alle valgkretser ville vært representert med mer enn en person, og dersom befolkningen endret seg så mye at det ikke skjedde, burde en heller utvidet Stortinget.
Det kan selvsagt også argumenteres med at endringene er så små at det ikke er noe vits å gjøre dem. Det faller egentlig på sin urimelighet, fordi vi allerede har betsmt at vi skal gjøre endringer som er enda mindre, automatisk i den ordningen som ligger. En mer rettferdig ordning ville være enklere å forstå, og hvert menneske ville eie like mye av demokratiet.
Og til den siste faktoren; siden mitt parti vil tape på en slik omlegging, så føler jeg ikke at jeg gjør dette for å tjene mine egne interesser.
Mitt forslag er egentlig at man
a) går over til delingstall 1 i stedet for 1,4. Det er stort sett bare Ap som tjener på dagens ordning.
b) Gjennomfører en full befolkningsbasert modell med valgkretser
Det sikrer representasjon fra hele landet, og at hvert menneske er like mye verd i demokratiet.
15 september 2009
Rød tirsdag:(
Jaha, så blir vi sittende med Jens, da. Dæng! Jeg manglet bare 45.009 stemmer (41.588 i forhold til utjevningsmandat). Jeg må ta meg en alvorsprat med de 9, de kunne i alle fall stemt Høyre, slik at jeg fikk et pent, rundt tall.
Jeg innrømmer at jeg er skuffet. Skuffet over at vi ikke fikk et annet flertall, og skuffet over at det gråeste av alle grå partier i Hakkebakkeskogen fortsatt skal lede dette landet. Dersom det er noen der ute som kan komme med et argument for hvorfor man skal stemme på den institusjonaliserte grå katten og middelhavsfareren DNA, så tar jeg gjerne i mot. Kanskje det er fordi de er litt som den norske folkesjelen, full av motstridende hensyn og ikke helt for eller mot noe. Eller er det fordi de på mystisk vis har programmert seg inn i vårt...ja nettopp, DNA.
Vel, det til side. Det var et ekstremt jevnt valg. For tallnerder, kan en observere at det er altså valgsystemet vårt som velter både Venstreleder Lars Sponheim, og et regjeringsskifte.
Måler man etter oppslutning i landet, hadde den borgerlige blokken (H+F+V+K) 49,6% av stemmene. Den rød/grønne hadde 47,7. Justerer en for diverse småpartier og deres definisjon av seg selv, har de borgerlige 50,5%, og de røde 49,3 (0,2% er fordelt med så små stemmetall at de ikke gir promilleoppslutning). I en EU-avstemning ville vel Anne Enger Lahnstein ha sagt at folket har talt!! Folket vil ha en borgerlig regjering. I vanlig terminologi (der bare de som får representanter telles) er stemmetallene 51-49 i borgerlig favør. "Folkets nei" var 52-48.
Vårt valgsystem er imidlertid ikke slik. Stemmer i små fylker teller mer enn store. Hvert enkelt fylke er en egen valgkrets, og dermed blir utslagene annerledes. Folk i Finnmark, Nordland, Sogn og Fjordane sender mange flere stortingsrepresentanter per velger til Oslo enn Hordaland, Rogaland og Oslo selv.
Dermed holder et tap i folket til en seier. Var det noen som nevnte George Bush og Floridavalget? De på venstresiden som raljerte over at det gikk an å bli president uten flertall i folket, bør nå ta en titt på det norske valgsystemet. Distriktsbonusen gir seieren til Jens.
Så er det da Lars Sponheim. Lars skulle egentlig ha vært på tinget, om folket i Hordaland hadde fått bestemt. Oppslutningen om Venstre tilsier ett mandat fra Hordaland. Imidlertid, som vi her på bloggen har vært innom, så fører systemet for tildeling av mandater (delingstallene) til en del rare utslag. Her slår det ut slik at selv om det egentlig er Venstre som skal ha mandatet, så faller det til Ap fordi det første delingstallet er 1,4 og ikke 1. (for en mer utførlig forklaring, se tidligere blogginnlegg)
Det som rett og slett skjer er at de borgerlige taper på valgordningen, både i forhold til kretsorganiseringen og i forhold til delingstallene. Venstre mangler rundt 460 stemmer i Hordaland. Dersom Høyre og Venstre hadde stilt liste sammen, hadde der i steden vært 2000 stemmer til gode.
Ingen ting av dette endrer valgresultatet, men det er et paradoks at de med flest stemmer ikke vinner valget.
Hvor gikk så stemmene?
Dette vil være bakgrunn for diskusjon og forskning. Fra fugleperspektivet ser det ut som:
a) Frp beholdt sine
b) Ap tok noe fra SV
c) Høyre vant tilbake taktiske stemmegivere fra sist valg fra Venstre
d) KrF tapte noe til Høyre, Frp og Ap
Men det stemmer ikke helt, og dermed heller ikke de forklaringene som gis nå.
Det som kan se ut til å være en sannsylig forklaring, er den om Venstre-velgere til Høyre. Høyre tapte i 2005 ca. 1,6 prosentpoeng til Venstre. En del av disse stemte kort og godt taktisk for å få Venstre over sperregrensen. Der var egne sms-aksjoner på dette. Antydningsvis er ca. halvparten av velgermassen tilbøyelig til å faktisk gjøre det. (Dagbladet 14/9)
Dersom alle disse returnerte, utgjør det ca. halvparten av Høyres fremgang. Resten må da komme fra flere kilder, bla. Krf og fra nye årskull/hjemmesittere.
Sv vil normalt tape mest til Ap, og det har de nok også gjort denne gang. Mesteparten av Aps fremgang kan nok spores der.
Frp har hatt en høy lojalitet, ingen tvil. Det skjuler at der sannsynligvis har vært en høy trafikk frem og tilbake mellom H/Frp og FrP/Ap.
KrF taper normalt like mye til hver side, og har nok bidratt både til Frp, Høyre og Ap denne gang.
Det er den mest sannsynlige forklaringen. Hvem som har skylden for det, skal jeg ikke si, men der er en del "sannheter" som en skal legge merke til:
1. Høyre har normalt ligget mellom 15 og 22%. Vi er tilbake der nå, det er bare unntaksvis at vi dupper under det nivået, sist valg var et slikt unntak.
2. Når Ap stiger, stiger Høyre, og SV taper
3. Venstre har siden splittelsen i 72 hatt problemer med å karre seg over 4%. Sist valg var et unntak.
Slik sett er dette mot normalt.
Det atypiske er Frp og Krf (og tildels at Høyre bare får 17,2)
Krf skal normalt ikke være mindre enn Sp, og der må ha vært en del trafikk mellom Sp og Krf i favør Sp her. KrFs nivå er for lavt. Tiden vil vise om Frp har overtatt en del av deres velgere permanent.
Frp har nådd et nytt platå. Det stopper sannsynligvis ikke der. Men i neste runde må de ta velgere fra Arbeiderpartiet for å øke oppslutningen. Dermed tror jeg vi vil se et enda mer velferdsorientert Frp i neste periode.
14 september 2009
Fiskeri i Sahara: Håp i hengende snøre/Von i hangande snøre
(Foto og fotomontasje Kristian Sivertsen. Klikk på bildet for større versjon ANBEFALES)
Pust! Valgkampen er over, i dag får vi svaret, i alle fall på hvilken oppslutning de enkelte partiene får. Jeg har fortsatt like stor sjanse til å bli valgt inn som å fange fisk i Sahara. Men jeg har da håpet:)
Gresk mytologi forteller om den første kvinnen, Pandora, at hun åpnet en urne/krukke/amfora fra Zevs (senere Pandoras eske) og gjorde ende på menneskenes gullalder ved at ondskapen, sykdom og pest som var gjemt i krukken slapp løs.
Men i bunnen av krukken fantes fortsatt håpet. Det er hva vi har når verden går i mot, håpet om at en dag blir det bedre. I dag håper jeg mot håp (anglikanisme, men jeg liker den, for andre håper noe annet) på å få en plass på Stortinget (håpet er egentlig ute, men jeg håper likevel:)).
I tillegg håper jeg på en ny regjering. For sikkerhets skyld håper jeg i begge målformer, både nynorsk og bokmål. Jeg mener, det er jo ikke godt å vite hvilken målform skjebnens gud(inne) (Fortuna/Tyche) bruker. (Artikkelen fortsetter under bildene)
(Håp i hengende snøre/Von i hengande snøre, foto og fotomontasje Kristians Sivertsen. Klikk på bildene for større versjon)
Så får jeg håpe da på en regjering som gir oss
- Litt lavere skatter
- Litt bedre veier
- Litt færre i helsekø
- Litt mer kunnskap i skolen og i hodene på barna
- En økonomisk styring som ikke sender regningen til våre barn og barnebarn
Men, ved enden av en valgkamp er jeg egentlig litt frustrert. Den har jo egentlig gått bra for oss, altså for Høyre, og det tror jeg blant annet er fordi i en kakafoni av bud, overbud og nye penger til ditt og datt, har Høyre vært ganske sober og forsiktig.
En valgkamp har ganske mange likheter med Pandoras eske. Partiene lar alle sine skremmebilder, ondskaper og løfter fly ut, og tilbake ligger folkets håp om en god og trygg hverdag i fred og frihet.
Dikteren Theognis sa det egentlig ganske bra:
Håpet er det eneste gode som er igjen blant menneskene, de andre har dratt til Olympus.
Tillit er borte (det er ikke lett å ha tillit etter alle baksvingene og revekrokene politikerne har gjort mot hverandre
Tilbakeholdenheten har menn mistet (løftene har satt løst, ingen har holdt tilbake hverken på karakteristikker eller løfter om nye penger til alt mulig for alle)
Ynde og skjønnhet har forlatt verden (Det er vel ingen ting som minner om gratiene i en valgkamp)
Mens eder kan ikke lenger settes lit til (Løfter, løfter, løfter - ingen tror vel de kan holdes)
Han legger til at ingen heller tror på Gud, men du må vel ha mottatt Fritt Ord-prisen for å skylde på politikerne for det.
Til tross for dette, skal vi huske på når vi går til urnene i dag og legger noe i, og slipper ut noe vi kanskje ikke er helt klar over hva er, så er det ikke verdens lidelser vi slipper løs uansett. Vi har et privilegium, demokratiet, som er lett å ta fra oss, og som vi har kjempet for å beholde. Noe av det beste med de vi velger i dag, er at vi kan hive dem på hodet ut ved neste valg om vi ikke er fornøyde.
Som Churchill sa, og som jeg har gjentatt ofte: "Demokrati er det verste styresetettet som finnes, med unntak av alle andre som noen gang har vært prøvd"
Uansett om jeg får flau smak i munnen over alle løftene som ikke kan holdes og all småkranglingen, så kjemper vi i alle fall ved ordets makt om folks stemmer og tillit, ikke med makt mot folket.
Som Frank Aarebrot har sagt: "Dersom noe spørsmål blir viktigere enn demokratiet selv, da har vi tapt".
Og da til slutt, bare for å understreke at håpet alltid skinner, her er noen linker om fisking og folk som har fått fisk...i SAHARA!!!
Fisking i Sahara
Liste over ferskvannsfisker i Sahara
Saharas hemmelighet, bla. blinde fisk 130m under sanden
Ulovlig fisking i Sahara - det står selvsagt nordmenn bak....
GODT VALG!!!
Sitat: "Hope is the only good god remaining among mankind;the others have left and gone to Olympus.Trust, a mighty god has gone, Restraint has gone from men,and the Graces, my friend, have abandoned the earth.Men’s judicial oaths are no longer to be trusted, nor does anyone revere the immortal gods; the race of pious men has perished andmen no longer recognize the rules of conduct or acts of piety." Theognis av Megara (Hellas, ca 6. århundre fKr),
Soundtrack: "Fisking i Valdres" Viggo Sandvik
12 september 2009
Endelig!!!!!!
I VG i går ble det slått opp noe som jeg har ventet på så lenge. Etter å ha kjørt innover byens gater med andres liv som innsats der jeg har kjørt slalom mellom kamikaze-syklister som kjører forbi på innsiden og utsiden, ignorer rødt lys og enveiskjørte gater, sperrer trafikken og gerelt opptrer hensynløst og trafikkfarlig, har jeg på mange måter fått nok av 40-åringer (som meg selv) på jakt etter evig ungdom i det moderneste moderne av hight tech sykkel og sykkelklær og staffasje på selvmordstokt i trafikken.
Jeg har lenge lurt på hvor lenge dette skulle fortsette. Nå har endelig Oslo politikammer sett det samme. I forgårs hadde de aksjon, 14 mann ut og tok syklister. Yes! To tomler til Oslopolitiets trafikkavdeling.
Syklistene var selvsagt rasende, de oppfattet det som en syklistrett å bryte hele vegtrafikklovens regelbok, men heldigvis, nå var det noen som tok tak. Noen oppfattet det som en hinsides feilprioritering, når politivakten ellers står tom og folk ringer forgjeves. Ok, jeg ser det poenget, men trafikkavdelingen er vel kanskje ikke den som har ansvaret for det, og det var på høy tid at noen tok tak i denne syklende etterligningen av japanske selvmordsflygere. Til deres eget beste. Til vårt beste. Og til en god dose skadefryd.
Her jeg sitter tenker jeg at det burde skiltregistrering på sykler også, slik at en kunne anmelde tullingene og finne ut hvem de var. Ok, det finnes faktisk sikkert mange lovlydige syklister, men de får ha meg unnskyldt, det ser ut som om gærningen er blitt normen. Det er neste så jeg gleder meg til vinteren og litt glatt, regnvannspolert isdekke. Knock on wood.
Sitat: "Why should anyone steal a watch when he could steal a bicycle?" Flann O'Brien
Soundtrack: "Bicycle" Queen
Jeg har lenge lurt på hvor lenge dette skulle fortsette. Nå har endelig Oslo politikammer sett det samme. I forgårs hadde de aksjon, 14 mann ut og tok syklister. Yes! To tomler til Oslopolitiets trafikkavdeling.
Syklistene var selvsagt rasende, de oppfattet det som en syklistrett å bryte hele vegtrafikklovens regelbok, men heldigvis, nå var det noen som tok tak. Noen oppfattet det som en hinsides feilprioritering, når politivakten ellers står tom og folk ringer forgjeves. Ok, jeg ser det poenget, men trafikkavdelingen er vel kanskje ikke den som har ansvaret for det, og det var på høy tid at noen tok tak i denne syklende etterligningen av japanske selvmordsflygere. Til deres eget beste. Til vårt beste. Og til en god dose skadefryd.
Her jeg sitter tenker jeg at det burde skiltregistrering på sykler også, slik at en kunne anmelde tullingene og finne ut hvem de var. Ok, det finnes faktisk sikkert mange lovlydige syklister, men de får ha meg unnskyldt, det ser ut som om gærningen er blitt normen. Det er neste så jeg gleder meg til vinteren og litt glatt, regnvannspolert isdekke. Knock on wood.
Sitat: "Why should anyone steal a watch when he could steal a bicycle?" Flann O'Brien
Soundtrack: "Bicycle" Queen
11 september 2009
Landet skal ha en regjering, til valg, til valg!
(Tegneren Øyvind Tumyrs kommentar til den politiske samarbeidssituasjon, basert på en ide av Peter Brooks, inkludert sau og korte skjørt. Fra venstre: Siv, Erna, Dagfinn, Lars, Jens, Liv Signe og Kristin. Klikk på bildet for større/tydeligere versjon ANBEFALES)
Det er ikke lett å helt se hva som skal være regjeringskonstellasjonene de neste fire årene. Men landet skal ha en regjering, som det sies. Den kommer, og den kommer på den siden som har flertall.
Gårsdagens partilederutspørring i NRK var en heller pinlig affære i begynnelsen. Servile utspørrere la banen åpen for Jens glansnummer, "oss eller kaos". Men Jens grep den ikke helt, i steden ble han den beste agitatoren for det som er åpenbart; blir det borgerlig valgseier blir det også borgerlig regjering.
Det er ikke å legge skjul på at selv i de nokså fredelige norske politiske landskapet, er der betydelige motsetninger som partiene har problemer med å kommer over.
Høyre fnyser av Frps økonomiske uansvarlighet, Krf og V vil helst ikke være i samme rom som Frp, og Krfs uhjelpsdrømmer får Frp til å se rødt. Masser av utfordringer. Derav kniven fra Lars i Sivs rygg.
Men Høyre holder hender med alle. De er de eneste som har sagt at de vil støtte ethvert borgerlig regjeringsalternativ. Dermed er det ganske enkelt om du vil ha et regjeringsskifte; stem på dem som kan samarbeide med alle - Høyre.
Men i debatten skjules det at der er minst like store motsetninger på andre side. Liv Signe holder granaten som sprenger alle norske politiske allianser - EU. Det er etterhvert så åpenbart at utenforskapet gir oss store utfordringer på lang sikt og kort sikt. Men Liv Signe vil sende Norge enda lenger utenfor gjennom å smadre vår viktigste internasjonale avtale ved siden av NATO - EØS-avtalen. Hun vil gjenninnføre passkontrollen og ta oss ut av den graden av europeisk samarbeid vi nå er del av. Det vil også Kristin. EØS er Ap baby, og egentlig vil de jo inn i EU. Med Island på vei inn, er hele Europa unntatt skatteparadiset Lichtenstein, bankstaten Sveits og oljelandet Norge utenfor. Er det noen som tror at hele Europa tar feil og vi ahr rett i forhold til dette? Regjeringer har blitt sprengt før på dette.
Kristin holder en kniv i ryggen på Jens. Den heter miljø og fred. I Afghanistan er vi så nært en krig som det går an å komme uten å erklære den. Våre soldater risikerer livet. Ap og Sp mener de skal være der, SV vil ha dem ut. Det er en ganske alvorlig uenighet. Og hva skjer når miljøspørsmålet neste år blir satt på spissen - oljeutbygging i Lofoten eller ikke. Alle vet hva Ap egentlig mener, og alle vet at SV mener noe annet.
Men Jens holder den største kniven. Dette er hans prosjekt. Men ett eller annet sted må jo mannen ha en mening utover et ønske om å regjere! Slik vi egentlig kjenner ham fra da han var finansminister, er han jo for EU-medlemsskap, for en modernisering av økonomien, for å selge seg ut av statlige selskaper, og for å redusere LOs innflytelse. Siden det rød/grønne ble stablet på beina har han lagt alt dette til side. Når kommer det frem igjen? I den økonomiske politikken er det like lang avstand fra Ap til SV som det er fra Høyre til Frp. Sp har også luftet tanken om - Marx og Lenin forby - skattelette for bedrifter og bønder.
Og hva gjør denne gjengen dersom de ikke får flertall alene, men må ha med kommunistene i Rødt for å få parlamentarisk grunnlag?
Det eneste som er sikkert, er at det blir et vanvittig dyrt kompromiss, og denne gjengen er ikke redd for å bruke dine penger, og sende regningen hjem til deg. For når handlingsregelen skal holdes og utgiftene skal opp til Liv Signesbønder, tannleger, Eirik Solheims lainamerikanse sosialistisk drøm og Bård Solhjells mange ideer og innfall og Arbeiderpartiets støtteekorstog for å redde den industrien de liker, da er det bare ett svar; skatten må opp, alle skal med og alle skal betale. Mye.
Sitat: "Blir det borgerlig flertall, så blir det en borgerlig regjering" statsminister Jens Stoltenberg
Soundtrack: "Political science" Randy Newman
Kabling i Nordhordland
Olje og energiministeren holdt seg for god til å svare på om han ville ha kabling eller luftspenn for de nye høyspentledningene gjennom Nordhordland.
Jeg synes egentlig det er et enkelt spørsmål - kabling er langt å foretrekke.
Kan du tenke deg å se 420kv linjer dundrende gjennom landskapet fra Mongstad til Kollsnes? Estetisk ville det ødelegge kystlandskapet på hele strekningen. Hvor mye er en utsikt verd? Vel, ganske mye, men legg til at det vil bli båndlagt arealer langs hele linjen, og vegetasjonen må holdes nede i hele kraftgaten. Til sammen et voldsomt inngrep tilsvarende flere kvadratkilometer landskap.
Man er ikke så glad i kabling fra sentralt hold, fordi det øker strømprisen, eller sentralnettariffen som det heter. Dersom alle planlagte fremtidige linjer ble omgjort til kabel i jord/sjø, ville det bety at denne tariffen doblet seg. Dvs. at strømrisen økte med 3,5 øre/kwh (+mva). Det står jeg i for å bevare landskapet i Nordhordland, Hardanger og mange andre steder.
Sitat: "Posten skal fram" ...og det skal strømmen også, men i bakken
Soundtrack: "Electric Boogie" Marcia Griffith
Abonner på:
Innlegg (Atom)
Innlegg
