Industrikraft til besvær

Ap påstår med støtte fra LO at de har oppfylt valgløftet om et eget industrikraftregime. Industrien sier nei. Det er ingen tvil om industrien har rett og Ap/LO-alliansen nå forsøker å tåkelegge.

Ved inngangen til sist valgkamp hadde Ap et problem. De måtte finne en måte å vise seg som et arbeidernes parti, et industriparti for industriarbeiderne. Det blir stadig færre av dem , men gjennom organiseringen i LO, har de fortsatt makt i arbeiderbevegelsen.

Det akutte spørsmålet var kraftkrevende industri. Etter hvert som markedet har tatt over også på kraftmarkedet, og EØS-avtalen har lagt hindre for vilkårlige priviliegietildelinger, har det bit for bit blitt slutt på at kraftkrevende industri får lavere pris på kraften enn andre.

I tillegg gjør den særnorske hjemfallsordningen at den kraftkrevende industrien ikke får lov til å eie sine egne kraftverk, ut over hjemfallshorisonten. Siden mange anlegg har nådd denne horisonten, mister man muligheten til mer fordelaktig internprising av kraften.

For fire år siden ble løsningen beskrevet som å dele kraftmarkedet i to, ett privat og et for kraftkrevende industri. Dermed skulle det bli billigere for industrien (og dyrere for alle andre).

Problemet med dette var at regjeringen før denne hadde forsøkt dette, men blitt stoppet av EØS-reglene. Denne regjeringen forsøkte en gang til og møtte de samme hindringene.

For å oppsummere: det som ble kommunisert var at man ønsket å dele kraftmarkedet slik at industrien skulle få en lavere strømpris per kwh.

Har man oppfylt dette?

Nei, kraftmarkedet ble ikke delt. Man har styrket noen støtteordninger som i prinsippet fantes allerede. Man har hentet frem konsortieløsningen, som har vært tillatt hele tiden.

Nylig annonserte man en garantiordning som skulle være det store, siste i å oppnå vagløftet.

Garantiordning høres bra ut, men ser man nærmere på dette, er den ganske finurlig. Ordningen er nemlig til for å beskytte selger – altså kraftselskapene, i all hovedsak Statkraft – mot risikoen for at kjøper kan gå konkurs i avtaletiden.

Det er altså Staten som i hovedsak garanterer for statens egne inntekter. Sært. Noen vil kunne si at risikoen for staten da blir den samme, og prisingen av kraften blir deretter – den samme.

Men, løsningen setter også betingelse om at ved en konkurs, dekker garantien bare 80% (av statens eget tap), og først skal alle eiendeler i selskapene være solgt for å finansiere tapet, og verdien av kraftavtalen skal også tilfalle staten før det blir aktuelt med å gjøre garantien gjeldende.

Man kan med rette spørre seg om den reelle risikoen ved å inngå kraftkontrakter med feks Norsk Hydro. Konkursrisikoen er ikke noen betydelig størrelse. Man kan også spørre seg av nytten med at staten garanterer for konkursrisikoen for sitt eget salg av kraft (Statkraft) til selskap de selv eier (Norsk Hydro).

I praksis betyr ordningen at staten trer inn som kreditor overfor selskapene. Med en så mektig kreditor, ville jeg ikke være overrasket over om andre kreditorer vil opptre mer aggressivt, både i forhold til prising av egen risiko, og i en eventuell øknomisk krise. De vet to ting, nemlig at staten har større maktmidler enn dem selv til å innkreve sitt tilgodehavende, og at den er påvirkbar politisk. Feks kan man overtale den til å vike prioritet for å redde en hjørnestensbedrift.

Alt i alt kan det se ut som dette vil bli en ordning som en ikke vet om vil føre til lavere pris over tid, og som totalt sett kan føre til en høyere kostnad for bedriftene gjennom at andre leverandører og kreditorer forandrer oppførsel.

I alle tilfeller er det langt fra dette til det industrikraftregimet som arbeiderpartiet lovde en gang.

Sitat: ”Ubygde kraftverk, ukjente stjerner, søk dem med skånet livs dristige hjerner” Nordahl Grieg (”Til Ungdommen”)

Soundtrack: Arbeidslaget hans Johansen Johansen – Vømmøl/Rotmo