Lørdag på fru Luna

Tid: Lørdag

Sted: Cafe fru Luna

Plan: Sykle fra Florvågøen til fru Luna for å balansere fysisk aktivitet med kalorinntakt fra 1 stykk smørbrød med st Kristinaskinke og brie + kaffe mocca + limonade + cola

Resultat:

Til min og vær-Siris store overraskelse regnet det i dag. Etter å ha vurdert oljebukse og jakkes motstandsdyktighet mot et stabilt Bergensk regn av type 2 (Tom-Christers skala), innså jeg at ”Det finnes ikke dårlig vær, bare dårlige klær” er noe tull av et ordspill funnet opp i en vindstille solskinnsdal på østlandet, og definitivt ikke her på det våte og ville Vestland.

Jeg tok bilen med tak oppe. Kaloriregnskapet gikk ikke opp i det hele tatt, fordi til tross for manglende sykling, måtte jeg fortsatt ha min dose av fru Lunas cuisine.

2 glass limonade, en mocca og et smørbrød. For ikke å snakke om karbonregnskapet. Og nå er jeg sulten igjen. Farlige greier dette her.

Altså ingen trening, men fullt kaloriinntak. Min BMI ser dårligere ut for hver dag som går. Sikkert derfor jeg fikk årskort på SATS i 40-årsgave.

Vær-Siri? Jepp, ukens kjendisøyeblikk var da jeg håndhilste på henne i går. Og ja, hun virker like dyktig i virkeligheten.

Til stede i dag;

Øyvind, Ingrid, Lillianne, Ricco, Mathias, Birgitte + 2, Patrick, Lill, Tone og Steffen. Og meg. Halve kafeen okkupert.

Å begynner å diskutere valgsystemet etter et valg, kan synes litt som å diskutere offside-regelen etter en fotballkamp; en lett patetisk øvelse i å forsøke å late som at vi egentlig burde ha vunnet.

La meg derfor si at alle gikk til valg med de samme spillereglene, og valget er over greit og klart, og jeg diskuterer ikke det.

Men i partiet mitt og en del andre steder, har det lenge gått en dskusjon om valgsystemet er riktig. Delingstallsystemet og sperregrensen favoriserer de store partiene, og distriktsmandatene favoriserer de som er store i distriktene.

Diskusjonen er ofte farget av det enkelte partis størrelse og demografi. De små partiene mener delingstallsmodellen bør endres og sperregrensen fjernes, de som er sterke i distriktene mener distriktsmodellen bør beholdes for det gagner dem, og de som er sterke i byene mener sterkt at alle stemmer skal telle likt.

Men fra SV til Høyre er det egentlig ganske stor enighet om systemet slik det er. Hovedbegrunnelsen er egentlig todelt. Der er et element av at periferi-sentrum diskusjonen som er sentral i norsk politikk, altså at man ønsker at Stortinget skal reflektere hele landet. I tillegg er der et element av at man ønsker et styringsdyktig flertall, derfor utjevningsmandatene og spesielt sperregrensen. Samtidig ønsker man ikke for store avvik fra en mann en stemme prinsippet.

Jeg er opptatt av dette, og egentlig opptatt av det i et mer demokratisk perspektiv. Jeg har fire hovedhensyn.
1) Sammensetningen av Stortinget skal reflektere folkets vilje, og hver enkeltperson skal ha en like stor stemme i et demokrati.
2) Jeg skal ikke gå inn i en slik diskusjon for å finne en løsning som passer mitt parti best.
3) Valgsystemet bør bidra til samfunnsmessig harmoni, altså at alle føler seg representert.
4) Valgsystemet bør bidra til at der blir styringsflertall

Er disse hensynene mulig å oppnå sammen? Innbyrdes kan de være motstridende, og også hos meg har de forskjellig vekt.

La meg ta det siste først.
Dette hensynet kan vi egentlig bare glemme i Norge. Det eneste systemet som faktisk gir en slik effekt er enkeltmannskretser. Der finnes ett annet merkelig eksempel, der det partiet som får flest stemmer får et tillegg på 20% flere representanter.

Enkeltmannskretser forlot for lenge siden, og det systemet bryter så fundamentalt med hensyn 1 og 3. Vi har laget en forsiktig favorisering av store partier gjennom første delingstall i utregningsmodellen for representanfordeling, og sperregrensen for utjevningsmandat. Normalt gjør ikke dette store utslag. Men, det kan gjøre det, slik Venstre nå opplevde. Det er uheldig i forhold til de hensyn 1 og 3, men oppnådde jo hensynet 4, nemlig at de rød-grønne fikk et styringsyktig flertall.

Men har dette landet noen gang ikke hatt en regjering? Nei, egentlig aldri. Har det noen gang vært tilnærmet anarki ved at man ikke har klart å styre og kontrollen har vært mistet. Nei. Aldri. Er det noen sannsynlighet for at det vil skje? Vel, neppe. Hver gang det nærmer seg det, skifter Sp side i norsk politikk, for å si det litt karikert. Mindretallsregjeringer og koalisjonsregjeringer har blitt en arbeidsmetode, og ser egentlig ut til å fungere helt greit. Legg til at det egentlig er lite politisk spenn mellom ytterpunktene i norsk politikk, og en ser at styringsdyktighet kanskje ikke er noe stort poeng. Det skyldes at selve demokratiet ikke er et uenighetstema. Alle partier som er representert på Stortinget er for et parlamentarisk demokrati.

Jeg tar ett forbehold her. Småpartier med begrenset nedslagsfelt, har en tendens til å dyrke enkelte særgrupper. Det kan gi noen utslag, som feks. forskjellig moms på mat og andre varer, som ikke er hverken forståelig eller heldig. Det kan også undergrave folks tillit til demokratiet, ved at små partier får store posisjoner. Det var kanskje noe av bakgrunnen for hvor upopulær Kjell Magne Bondevik ble på slutten av Bondevik II-regjeringen. Men, systemet fungerer jo, for det som skjedde var at velgerne straffet ham i neste valg.

Men, altså, styringsdyktighet er ikke et stort og viktig forhold her, slik sett er:

Enkeltmannskretser ikke en god ide fordi det strider mot hensynet til representasjon
Sperregrensen er ikke en god ide, fordi den i praksis ikke har noen betydning her, når nær 90% av mandatene tildeles uten sperregrense.

Hva så med delingstallet?

Denne ordningen med at terskelen for første mandat i en valgkrets er høy, fører til noen sære utslag. I dette valget ville det hatt følgende konsekvens dersom delingstallet hadde vært 1 (slik det er i fylkes- og kommunevalg) i stedet for 1, 4.

Da ville det blitt endringer i 4 fylker (Oslo, Rogaland, Hordaland og Troms). Venstre ville fått to nye representanter, Rødt og SV en hver. Ap ville tapt to, og H og Frp ville tapt en hver.

Altså en svært moderat endring for de store partiene, men en betydelig for V og R som ville henholdsvis doblet sin gruppe og for R ville det betydd at de hadde kommet inn.

Blokkstillingen ville vært uendret, ettersom Rs ene ikke ville kommet på vippen
(85-83-1).

I dette valget ville det m.a.o ikke hatt noen betydning. Dersom sperregrensen hadde blitt fjernet samtidig, kunne det imidlertid hatt det. Men om en skal ta Lars Sponheims ord for god fisk, er det da ikke usannsynlig at han hadde slått seg sammen med sin fiskekompis Jens og vi hadde hatt et nytt styringsdyktig flertall.

Altså ingen stor betydning for systemet. En gang i fremtiden kanskje, men sannsynligvis ikke mer enn at det kunne gitt flertall en annen vei.


Hva med faktor 3, at alle skal føle seg representert?

Dagens systems hovedgrep på dette området er valgkretsene. Det neste grepet er distriktsmandattildelingen.

Valgkretsene sikrer at alle fylker er representert, distriktsmandattildelingen at noen fylker er overrepresentert.

Systemet forutsetter at all identitet er geografisk, og at for at noen skal føle seg representert, er det den geografiske dimensjonen som teller. Det er jo sant nok at det er viktig, men er det den eneste dimensjonen? I et stortingsvalg tyder mye på at politisk farge/partitilhørighet teller minst like mye, og andre faktorer som yrkesbakgrunn, etnisk tilhørighet og kjønn kan også være sterke faktorer. Satt på spissen: En etnisk pakistansk muslim fra Venstre i Oslo er kanskje ikke kvinnelige, katolske polske innvandrere som stemmer KrF fra samme bydels førstevalg, selv om den geografiske dimensjonen er ivaretatt. Eller tilsvarende, Nina Kari Monsen ville aldri kunne representere homofile uansett hvor hun bodde.

Jeg vil derfor hevde at det viktige her er for det første at alle landsdeler (fylker) er representert, og at størrelsen på representasjonen kanskje ikke er det viktigste i dette forholdet.

Den geografiske identitetsdimensjonen er ikke sterk nok målt mot andre dimensjoner til at den bør få så stort utslag. Mao. vi bør holde fast på valgkretsene, men ikke på skjevfordelingen.

En dimensjon som er viktig å ta med, er at representantfordelingen må være forståelig og noenlunde stabil. Store endringer på kort tid, vil føre til at enkeltområder vil føle seg nedprioritet.

Men å gi geografisk areal stemmerett gjennom en arealfaktor på 1,8 på beregningen, det blir merkelig.

Vil endringene være store? Kunne de ført til regjeringsskifte?

Dersom en kun hadde lagt befolkningsstørrelse til grunn ville under 10% av mandatene skiftet fylke.

Oslo (2), Akershus (2), Vestfold, Rogaland og Hordaland hadde vunnet mandater, Finnmark (-2), Troms, Nordland, Nord-Trøndelag, Hedmark, og Sogn og Fjordane hadde tapt.

Finnmark får den største skrellen, og mister 2 av 5. Ellers er det ikke den store forskjellen, egentlig, og noe av dette vil uansett være utjevnet i forbindelse med nye folketall som vil ligge til grunn for mandatberegningen i 2013. Men fortsatt vil der være en betydelig ujevnhet, spesielt i forhold til Finnmark, Nordland, Oslo og Akershus.

(Her kan det være greit å minne om at i USA er Washington DC ikke representert med annet enn en observatør i kongressen. Men, vi vil vel ikke ha amerikanske tilstander her? The founding fathers mente Washington var så nær makten likevel, at de ikke burde ha en egen representant.)

Men, uansett vill alle fylker være representert. Hva ville utslaget blitt?

Et overslag viser dette resultatet:
Ap: -2
Frp: +1
H: -1
SV: -1
Krf: +1
V: +1
R: +1

Stortinget ville da hatt denne sammensetningen:
Rød/grønne: 83
H+Frp+Krf+V: 85
Rødt: 1

Dette er et usikkert overslag, basert på Regjeringen.nos sider, og der utjevningsmandatvirkningen ikke er hensyntatt. Tar en hensyn til dette mener bla. Bernt Aardal at det ville blitt 84-84 med Rødt på vippen, altså sosialistisk flertall likevel. Utslagene for ”bypartiene” er mindre enn en skulle tro, dette skyldes at de ofte holder sistemandatet i distriktsvalgkretser.

Hadde man gjort hele landet til en valgkrets kunne utslagene blitt større. Det skyldes bla. at der er betydelige forskjeller på oppmøte. Merkelig nok er det lavere i det fylket som har størst representasjon per innbygger, Finnmark enn det er i det som har lavest, Oslo. Likevel, ville mandatforskjellen lagt omtrent der min beregning nå ligger.

Etter min oppfatning er utslagene så små, at man burde lagt om valgordningen. Finnmark vil nok skrike, men det er egentlig viktigere at en mann har en stemme enn at arealet har stemmerett. Alle valgkretser ville vært representert med mer enn en person, og dersom befolkningen endret seg så mye at det ikke skjedde, burde en heller utvidet Stortinget.

Det kan selvsagt også argumenteres med at endringene er så små at det ikke er noe vits å gjøre dem. Det faller egentlig på sin urimelighet, fordi vi allerede har betsmt at vi skal gjøre endringer som er enda mindre, automatisk i den ordningen som ligger. En mer rettferdig ordning ville være enklere å forstå, og hvert menneske ville eie like mye av demokratiet.

Og til den siste faktoren; siden mitt parti vil tape på en slik omlegging, så føler jeg ikke at jeg gjør dette for å tjene mine egne interesser.

Mitt forslag er egentlig at man
a) går over til delingstall 1 i stedet for 1,4. Det er stort sett bare Ap som tjener på dagens ordning.
b) Gjennomfører en full befolkningsbasert modell med valgkretser

Det sikrer representasjon fra hele landet, og at hvert menneske er like mye verd i demokratiet.

Rød tirsdag:(

Jaha, så blir vi sittende med Jens, da. Dæng! Jeg manglet bare 45.009 stemmer (41.588 i forhold til utjevningsmandat). Jeg må ta meg en alvorsprat med de 9, de kunne i alle fall stemt Høyre, slik at jeg fikk et pent, rundt tall.

Jeg innrømmer at jeg er skuffet. Skuffet over at vi ikke fikk et annet flertall, og skuffet over at det gråeste av alle grå partier i Hakkebakkeskogen fortsatt skal lede dette landet. Dersom det er noen der ute som kan komme med et argument for hvorfor man skal stemme på den institusjonaliserte grå katten og middelhavsfareren DNA, så tar jeg gjerne i mot. Kanskje det er fordi de er litt som den norske folkesjelen, full av motstridende hensyn og ikke helt for eller mot noe. Eller er det fordi de på mystisk vis har programmert seg inn i vårt...ja nettopp, DNA.

Vel, det til side. Det var et ekstremt jevnt valg. For tallnerder, kan en observere at det er altså valgsystemet vårt som velter både Venstreleder Lars Sponheim, og et regjeringsskifte.

Måler man etter oppslutning i landet, hadde den borgerlige blokken (H+F+V+K) 49,6% av stemmene. Den rød/grønne hadde 47,7. Justerer en for diverse småpartier og deres definisjon av seg selv, har de borgerlige 50,5%, og de røde 49,3 (0,2% er fordelt med så små stemmetall at de ikke gir promilleoppslutning). I en EU-avstemning ville vel Anne Enger Lahnstein ha sagt at folket har talt!! Folket vil ha en borgerlig regjering. I vanlig terminologi (der bare de som får representanter telles) er stemmetallene 51-49 i borgerlig favør. "Folkets nei" var 52-48.

Vårt valgsystem er imidlertid ikke slik. Stemmer i små fylker teller mer enn store. Hvert enkelt fylke er en egen valgkrets, og dermed blir utslagene annerledes. Folk i Finnmark, Nordland, Sogn og Fjordane sender mange flere stortingsrepresentanter per velger til Oslo enn Hordaland, Rogaland og Oslo selv.

Dermed holder et tap i folket til en seier. Var det noen som nevnte George Bush og Floridavalget? De på venstresiden som raljerte over at det gikk an å bli president uten flertall i folket, bør nå ta en titt på det norske valgsystemet. Distriktsbonusen gir seieren til Jens.

Så er det da Lars Sponheim. Lars skulle egentlig ha vært på tinget, om folket i Hordaland hadde fått bestemt. Oppslutningen om Venstre tilsier ett mandat fra Hordaland. Imidlertid, som vi her på bloggen har vært innom, så fører systemet for tildeling av mandater (delingstallene) til en del rare utslag. Her slår det ut slik at selv om det egentlig er Venstre som skal ha mandatet, så faller det til Ap fordi det første delingstallet er 1,4 og ikke 1. (for en mer utførlig forklaring, se tidligere blogginnlegg)

Det som rett og slett skjer er at de borgerlige taper på valgordningen, både i forhold til kretsorganiseringen og i forhold til delingstallene. Venstre mangler rundt 460 stemmer i Hordaland. Dersom Høyre og Venstre hadde stilt liste sammen, hadde der i steden vært 2000 stemmer til gode.

Ingen ting av dette endrer valgresultatet, men det er et paradoks at de med flest stemmer ikke vinner valget.

Hvor gikk så stemmene?

Dette vil være bakgrunn for diskusjon og forskning. Fra fugleperspektivet ser det ut som:

a) Frp beholdt sine

b) Ap tok noe fra SV

c) Høyre vant tilbake taktiske stemmegivere fra sist valg fra Venstre

d) KrF tapte noe til Høyre, Frp og Ap

Men det stemmer ikke helt, og dermed heller ikke de forklaringene som gis nå.

Det som kan se ut til å være en sannsylig forklaring, er den om Venstre-velgere til Høyre. Høyre tapte i 2005 ca. 1,6 prosentpoeng til Venstre. En del av disse stemte kort og godt taktisk for å få Venstre over sperregrensen. Der var egne sms-aksjoner på dette. Antydningsvis er ca. halvparten av velgermassen tilbøyelig til å faktisk gjøre det. (Dagbladet 14/9)

Dersom alle disse returnerte, utgjør det ca. halvparten av Høyres fremgang. Resten må da komme fra flere kilder, bla. Krf og fra nye årskull/hjemmesittere.

Sv vil normalt tape mest til Ap, og det har de nok også gjort denne gang. Mesteparten av Aps fremgang kan nok spores der.

Frp har hatt en høy lojalitet, ingen tvil. Det skjuler at der sannsynligvis har vært en høy trafikk frem og tilbake mellom H/Frp og FrP/Ap.

KrF taper normalt like mye til hver side, og har nok bidratt både til Frp, Høyre og Ap denne gang.

Det er den mest sannsynlige forklaringen. Hvem som har skylden for det, skal jeg ikke si, men der er en del "sannheter" som en skal legge merke til:

1. Høyre har normalt ligget mellom 15 og 22%. Vi er tilbake der nå, det er bare unntaksvis at vi dupper under det nivået, sist valg var et slikt unntak.

2. Når Ap stiger, stiger Høyre, og SV taper

3. Venstre har siden splittelsen i 72 hatt problemer med å karre seg over 4%. Sist valg var et unntak.

Slik sett er dette mot normalt.

Det atypiske er Frp og Krf (og tildels at Høyre bare får 17,2)

Krf skal normalt ikke være mindre enn Sp, og der må ha vært en del trafikk mellom Sp og Krf i favør Sp her. KrFs nivå er for lavt. Tiden vil vise om Frp har overtatt en del av deres velgere permanent.

Frp har nådd et nytt platå. Det stopper sannsynligvis ikke der. Men i neste runde må de ta velgere fra Arbeiderpartiet for å øke oppslutningen. Dermed tror jeg vi vil se et enda mer velferdsorientert Frp i neste periode.

Fiskeri i Sahara: Håp i hengende snøre/Von i hangande snøre

(Foto og fotomontasje Kristian Sivertsen. Klikk på bildet for større versjon ANBEFALES)

Pust! Valgkampen er over, i dag får vi svaret, i alle fall på hvilken oppslutning de enkelte partiene får. Jeg har fortsatt like stor sjanse til å bli valgt inn som å fange fisk i Sahara. Men jeg har da håpet:)

Gresk mytologi forteller om den første kvinnen, Pandora, at hun åpnet en urne/krukke/amfora fra Zevs (senere Pandoras eske) og gjorde ende på menneskenes gullalder ved at ondskapen, sykdom og pest som var gjemt i krukken slapp løs.

Men i bunnen av krukken fantes fortsatt håpet. Det er hva vi har når verden går i mot, håpet om at en dag blir det bedre. I dag håper jeg mot håp (anglikanisme, men jeg liker den, for andre håper noe annet) på å få en plass på Stortinget (håpet er egentlig ute, men jeg håper likevel:)).

I tillegg håper jeg på en ny regjering. For sikkerhets skyld håper jeg i begge målformer, både nynorsk og bokmål. Jeg mener, det er jo ikke godt å vite hvilken målform skjebnens gud(inne) (Fortuna/Tyche) bruker. (Artikkelen fortsetter under bildene)

(Håp i hengende snøre/Von i hengande snøre, foto og fotomontasje Kristians Sivertsen. Klikk på bildene for større versjon)

Så får jeg håpe da på en regjering som gir oss
- Litt lavere skatter
- Litt bedre veier
- Litt færre i helsekø
- Litt mer kunnskap i skolen og i hodene på barna
- En økonomisk styring som ikke sender regningen til våre barn og barnebarn

Men, ved enden av en valgkamp er jeg egentlig litt frustrert. Den har jo egentlig gått bra for oss, altså for Høyre, og det tror jeg blant annet er fordi i en kakafoni av bud, overbud og nye penger til ditt og datt, har Høyre vært ganske sober og forsiktig.

En valgkamp har ganske mange likheter med Pandoras eske. Partiene lar alle sine skremmebilder, ondskaper og løfter fly ut, og tilbake ligger folkets håp om en god og trygg hverdag i fred og frihet.

Dikteren Theognis sa det egentlig ganske bra:
Håpet er det eneste gode som er igjen blant menneskene, de andre har dratt til Olympus.

Tillit er borte (det er ikke lett å ha tillit etter alle baksvingene og revekrokene politikerne har gjort mot hverandre

Tilbakeholdenheten har menn mistet (løftene har satt løst, ingen har holdt tilbake hverken på karakteristikker eller løfter om nye penger til alt mulig for alle)

Ynde og skjønnhet har forlatt verden (Det er vel ingen ting som minner om gratiene i en valgkamp)

Mens eder kan ikke lenger settes lit til (Løfter, løfter, løfter - ingen tror vel de kan holdes)

Han legger til at ingen heller tror på Gud, men du må vel ha mottatt Fritt Ord-prisen for å skylde på politikerne for det.

Til tross for dette, skal vi huske på når vi går til urnene i dag og legger noe i, og slipper ut noe vi kanskje ikke er helt klar over hva er, så er det ikke verdens lidelser vi slipper løs uansett. Vi har et privilegium, demokratiet, som er lett å ta fra oss, og som vi har kjempet for å beholde. Noe av det beste med de vi velger i dag, er at vi kan hive dem på hodet ut ved neste valg om vi ikke er fornøyde.

Som Churchill sa, og som jeg har gjentatt ofte: "Demokrati er det verste styresetettet som finnes, med unntak av alle andre som noen gang har vært prøvd"

Uansett om jeg får flau smak i munnen over alle løftene som ikke kan holdes og all småkranglingen, så kjemper vi i alle fall ved ordets makt om folks stemmer og tillit, ikke med makt mot folket.

Som Frank Aarebrot har sagt: "Dersom noe spørsmål blir viktigere enn demokratiet selv, da har vi tapt".


Og da til slutt, bare for å understreke at håpet alltid skinner, her er noen linker om fisking og folk som har fått fisk...i SAHARA!!!

Fisking i Sahara
Liste over ferskvannsfisker i Sahara
Saharas hemmelighet, bla. blinde fisk 130m under sanden
Ulovlig fisking i Sahara - det står selvsagt nordmenn bak....

GODT VALG!!!

Sitat: "Hope is the only good god remaining among mankind;the others have left and gone to Olympus.Trust, a mighty god has gone, Restraint has gone from men,and the Graces, my friend, have abandoned the earth.Men’s judicial oaths are no longer to be trusted, nor does anyone revere the immortal gods; the race of pious men has perished andmen no longer recognize the rules of conduct or acts of piety." Theognis av Megara (Hellas, ca 6. århundre fKr),

Soundtrack: "Fisking i Valdres" Viggo Sandvik

Endelig!!!!!!

I VG i går ble det slått opp noe som jeg har ventet på så lenge. Etter å ha kjørt innover byens gater med andres liv som innsats der jeg har kjørt slalom mellom kamikaze-syklister som kjører forbi på innsiden og utsiden, ignorer rødt lys og enveiskjørte gater, sperrer trafikken og gerelt opptrer hensynløst og trafikkfarlig, har jeg på mange måter fått nok av 40-åringer (som meg selv) på jakt etter evig ungdom i det moderneste moderne av hight tech sykkel og sykkelklær og staffasje på selvmordstokt i trafikken.

Jeg har lenge lurt på hvor lenge dette skulle fortsette. Nå har endelig Oslo politikammer sett det samme. I forgårs hadde de aksjon, 14 mann ut og tok syklister. Yes! To tomler til Oslopolitiets trafikkavdeling.

Syklistene var selvsagt rasende, de oppfattet det som en syklistrett å bryte hele vegtrafikklovens regelbok, men heldigvis, nå var det noen som tok tak. Noen oppfattet det som en hinsides feilprioritering, når politivakten ellers står tom og folk ringer forgjeves. Ok, jeg ser det poenget, men trafikkavdelingen er vel kanskje ikke den som har ansvaret for det, og det var på høy tid at noen tok tak i denne syklende etterligningen av japanske selvmordsflygere. Til deres eget beste. Til vårt beste. Og til en god dose skadefryd.

Her jeg sitter tenker jeg at det burde skiltregistrering på sykler også, slik at en kunne anmelde tullingene og finne ut hvem de var. Ok, det finnes faktisk sikkert mange lovlydige syklister, men de får ha meg unnskyldt, det ser ut som om gærningen er blitt normen. Det er neste så jeg gleder meg til vinteren og litt glatt, regnvannspolert isdekke. Knock on wood.

Sitat: "Why should anyone steal a watch when he could steal a bicycle?" Flann O'Brien

Soundtrack: "Bicycle" Queen

Landet skal ha en regjering, til valg, til valg!

(Tegneren Øyvind Tumyrs kommentar til den politiske samarbeidssituasjon, basert på en ide av Peter Brooks, inkludert sau og korte skjørt. Fra venstre: Siv, Erna, Dagfinn, Lars, Jens, Liv Signe og Kristin. Klikk på bildet for større/tydeligere versjon ANBEFALES)

Det er ikke lett å helt se hva som skal være regjeringskonstellasjonene de neste fire årene. Men landet skal ha en regjering, som det sies. Den kommer, og den kommer på den siden som har flertall.

Gårsdagens partilederutspørring i NRK var en heller pinlig affære i begynnelsen. Servile utspørrere la banen åpen for Jens glansnummer, "oss eller kaos". Men Jens grep den ikke helt, i steden ble han den beste agitatoren for det som er åpenbart; blir det borgerlig valgseier blir det også borgerlig regjering.

Det er ikke å legge skjul på at selv i de nokså fredelige norske politiske landskapet, er der betydelige motsetninger som partiene har problemer med å kommer over.

Høyre fnyser av Frps økonomiske uansvarlighet, Krf og V vil helst ikke være i samme rom som Frp, og Krfs uhjelpsdrømmer får Frp til å se rødt. Masser av utfordringer. Derav kniven fra Lars i Sivs rygg.

Men Høyre holder hender med alle. De er de eneste som har sagt at de vil støtte ethvert borgerlig regjeringsalternativ. Dermed er det ganske enkelt om du vil ha et regjeringsskifte; stem på dem som kan samarbeide med alle - Høyre.

Men i debatten skjules det at der er minst like store motsetninger på andre side. Liv Signe holder granaten som sprenger alle norske politiske allianser - EU. Det er etterhvert så åpenbart at utenforskapet gir oss store utfordringer på lang sikt og kort sikt. Men Liv Signe vil sende Norge enda lenger utenfor gjennom å smadre vår viktigste internasjonale avtale ved siden av NATO - EØS-avtalen. Hun vil gjenninnføre passkontrollen og ta oss ut av den graden av europeisk samarbeid vi nå er del av. Det vil også Kristin. EØS er Ap baby, og egentlig vil de jo inn i EU. Med Island på vei inn, er hele Europa unntatt skatteparadiset Lichtenstein, bankstaten Sveits og oljelandet Norge utenfor. Er det noen som tror at hele Europa tar feil og vi ahr rett i forhold til dette? Regjeringer har blitt sprengt før på dette.

Kristin holder en kniv i ryggen på Jens. Den heter miljø og fred. I Afghanistan er vi så nært en krig som det går an å komme uten å erklære den. Våre soldater risikerer livet. Ap og Sp mener de skal være der, SV vil ha dem ut. Det er en ganske alvorlig uenighet. Og hva skjer når miljøspørsmålet neste år blir satt på spissen - oljeutbygging i Lofoten eller ikke. Alle vet hva Ap egentlig mener, og alle vet at SV mener noe annet.

Men Jens holder den største kniven. Dette er hans prosjekt. Men ett eller annet sted må jo mannen ha en mening utover et ønske om å regjere! Slik vi egentlig kjenner ham fra da han var finansminister, er han jo for EU-medlemsskap, for en modernisering av økonomien, for å selge seg ut av statlige selskaper, og for å redusere LOs innflytelse. Siden det rød/grønne ble stablet på beina har han lagt alt dette til side. Når kommer det frem igjen? I den økonomiske politikken er det like lang avstand fra Ap til SV som det er fra Høyre til Frp. Sp har også luftet tanken om - Marx og Lenin forby - skattelette for bedrifter og bønder.

Og hva gjør denne gjengen dersom de ikke får flertall alene, men må ha med kommunistene i Rødt for å få parlamentarisk grunnlag?

Det eneste som er sikkert, er at det blir et vanvittig dyrt kompromiss, og denne gjengen er ikke redd for å bruke dine penger, og sende regningen hjem til deg. For når handlingsregelen skal holdes og utgiftene skal opp til Liv Signesbønder, tannleger, Eirik Solheims lainamerikanse sosialistisk drøm og Bård Solhjells mange ideer og innfall og Arbeiderpartiets støtteekorstog for å redde den industrien de liker, da er det bare ett svar; skatten må opp, alle skal med og alle skal betale. Mye.

Sitat: "Blir det borgerlig flertall, så blir det en borgerlig regjering" statsminister Jens Stoltenberg

Soundtrack: "Political science" Randy Newman

Kabling i Nordhordland

Olje og energiministeren holdt seg for god til å svare på om han ville ha kabling eller luftspenn for de nye høyspentledningene gjennom Nordhordland.

Jeg synes egentlig det er et enkelt spørsmål - kabling er langt å foretrekke.

Kan du tenke deg å se 420kv linjer dundrende gjennom landskapet fra Mongstad til Kollsnes? Estetisk ville det ødelegge kystlandskapet på hele strekningen. Hvor mye er en utsikt verd? Vel, ganske mye, men legg til at det vil bli båndlagt arealer langs hele linjen, og vegetasjonen må holdes nede i hele kraftgaten. Til sammen et voldsomt inngrep tilsvarende flere kvadratkilometer landskap.

Man er ikke så glad i kabling fra sentralt hold, fordi det øker strømprisen, eller sentralnettariffen som det heter. Dersom alle planlagte fremtidige linjer ble omgjort til kabel i jord/sjø, ville det bety at denne tariffen doblet seg. Dvs. at strømrisen økte med 3,5 øre/kwh (+mva). Det står jeg i for å bevare landskapet i Nordhordland, Hardanger og mange andre steder.

Sitat: "Posten skal fram" ...og det skal strømmen også, men i bakken

Soundtrack: "Electric Boogie" Marcia Griffith

Når det snør i helvete

(Når det snør i helvete. Foto og fotomontasje, Kristian Sivertsen. Klikk på bildet for større versjon - anbefales)

Jeg blir vel valgt inn når det begynner å snø i helvete. Det er sjelden. Der nede har de sine klimautfordringer, som snart blir våre om vi ikke gjør noe.

Klimautfordringene er så alvorlige at vi har bestemt oss for å redusere klimautslippene betydelig. Hvordan skal vi gjøre det, og hva er konsekvensen?

Klimautfordringen er en type utfordring som er noe av det vanskeligste å håndtere for alle styresett. Den ligger langt fremme i tid, endringene er nesten umerkelige fra år til år, og der er betydelige gevinster, økonomisk og politisk i å suboptimere – være gratispassasjer på andres riktige beslutninger.

Beslutningsmessig og politisk er det en tap/tap situasjon. Gjør du det riktige, vil du bli hengt for alle de negative konsekvensene, mens de positive først blir synlig etter at du er død. Gjør du de feile klimamessige beslutningene taper dine barnebarn.

Men som alle besteforeldre vet, barnebarna kommer først, og vinner alltid. Jeg er bare onkel, men logikken holder der også.

Det virker som, når man hører på diskusjonen, at det viktigste er å slutte å kjøre privatbil, og slutte å ta fly til ferien. Da kan det være greit å huske på at de to aktivitetene overhode ikke utgjør den vesentligste delen av norsk utslipp. Av totale utslipp på (menneskeskapt) 55 mill tonn, utgjør disse ca 10% til sammen. (Hele transportsektoren nærmer seg 18%, men privatbilismen rundt 4 mill t.).

De store ”synderne” er ikke overraskende oljeindustrien og annen industri. Det fascinerende med store norske diskusjonen er at den ofte går noe slikt; hvordan kan vi gjøre det vanskeligere for privatpersoner å slippe ut Co2 og hvordan kan vi få mer utslipp fra industrien (altså, hvordan kan vi få mer industri, bla. gjennom lavere kraftpriser).

Virkningen av å realisere klimamålsetningene kan være dramatiske på kort sikt. En reduksjon på 30% som er målsetningen, innebærer ca 20 mill. tonn. Det tilsvarer omtrent all transport, eller hele oljeindustrien og kraftkrevende industri til sammen.

Formidabelt. Tenk på bortfallet av det antallet arbeidsplasser, og hvordan det ville påvirket vår økonomi og vårt samfunn. Arbeidsløsheten ville være større enn vi noen gang har opplevd. Konsekvensene ville blitt at det politiske fokuset fort skiftet fra klima til økonomisk vekst og arbeidsplasser. Bare se hvordan klima forsvant som tema da det buldret litt i økonomien i forbindelse med finanskrisen.

Dermed er det et par ting som ligger klart. Omstillingen må skje over tid, og vi må være veldig nøye på å gjøre det som koster oss minst målt i økonomi per innspart utslipp. Eller som andre ville sagt det; minst mulig velferdstap per kg Co2 redusert utslipp.

Det er ingen realisme i å redusere økonomisk aktivitet ned til det nivået som er nødvendig for å fjerne utslippene. Vi må finne nye løsninger. Det sier også lavutslippsutvalget. De peker på at det er ny teknologi og overgang til andre energibærere som er de mest nærliggende løsningene.

Hva er det da vi blir nødt til å gjøre?

For det første må vi innse at den relative og reelle prisen på energi vil måtte stige. Det er bare å se på to ting for å forstå dette. Det første er prognosene for etterspørsel/behov, og det andre er kostnaden på produksjon av ny energi. Behovet tilsier en dobling på relativt kort tid, og prisen for ny energi varierer fra omlag 45 øre/kwh og oppover, med en tyngde rundt 60-70 øre/kwh.

I tillegg må vi erstatte eksisterende fossilt brennstoffbruk. Erstatning av bilparkens energiforbruk i Norge, vil feks. tilsvare ca. 38 Twh (gjennomsnittsberegning basert på 9 kwh per liter bensin og 43mrd km kjørt med ca 1l/mil) mot en produksjon i dag på ca 123 TWh (+/- 25%).

Betalingsviljen er i dette markedet i dag ca 75 øre/kwh (inkludert overføringskost), og ligger dermed i området for etablering av ny fornybar energi. Dermed er kanskje dette et område for utvikling av bruk av ny energi. Men her er teknologien ikke kommet så langt at dette strengt tatt er mulig. Batteriteknologien må ennå kommet langt nok.

Det er tilfelle på mange av disse områdene, der finnes løsninger, men de er ikke fullgode. Derfor må vi bruke brobyggerteknologier mens vi venter. Jeg tror det vi må gjøre er:

Begynne med å erstatte olje med gass, og gjøre det slik at det er lett å rense avgassen (feks. ved å konsentrere gasskraft ved større punktutslipp som Mongstad der lagring kan gjøres mulig, eller nær store befolkningssentra der varmtvann kan utnyttes)

Innfase biogass der det er tilgang

Bygge ut bioetanol, men dette forutsetter en kilde som er miljøvennlig, som feks sukkerrør.

Innse at prisen på kraft om ganske kort tid vil gjøre ny fornybar energi lønnsom, i mellomtiden bør vi støtte utviklingen av den, feks gjennom å subsidiere vindkraft slik at den er kommersielt lønnsomt. (Men det er ingen ulempe at utbyggingen av vindkraft skjer der det er høyest betalingsvilje, som feks. på britisk side av nordsjøen, eller på norsk side med kabel til UK.)

Bidra til en betydelig forskningsinnsats der vi har muligheter og ressurser, feks. biomasse, biogass, vindkraft

Bygge ut ytterligere småkraft (vannkraft)

Gjennomføre effektivisering av vannkraftproduksjon og nett, slik at produksjonen maksimeres og linjetapet minimeres.

Kort sagt er veien til målet en hel bukett av energiformer, i motsetning til dagens.

Det absolutt dummeste vi gjør er å gjøre ingenting. Eller, det er ikke helt rett. Det absolutt dummeste, er å bruke energi på å pumpe gass til Europa, for så å importere den tilbake som elektrisitet. Linjetap og energien som går med til pumpingen, samt at man da ikke utnytter varmtvannsenergien kan gi et energitap helt opp til 75%.

Sitat: "Gå mot det ukjente, fravrist det svar, Ubygde kraftverk, ukjente stjerner, skap dem med skånet livs dristige hjerner" Nordahl Grieg (Til Ungdommen)

Soundtrack: "Hvorfor fyrer man ikke for kråkene"

Mer til bøndene?

Ja det var vel bare et tidsspørsmål før den gruppen fikk løfter om mer også...

Vi er inne i valgkampens siste uke, og Siv Jensen er mer indignert og sjokkert enn noen gang, Statsministerens rynke blir ennå dypere når han snakker om felleskapet. Alle taler med andre ord til sine kjernegrupper.

Så også Sp. Nå har de kommet med egen tiltaksplan for sin kjernegruppe; bøndene. Den går ut på følgende:

- En vesentlig økning av bondens inntekt, gjennom å øke landbruksoverføringene, øke prisene til forbrukerne, og redusere skatter og avgifter for bønder.

I tillegg til å legge til rette for en solid lønnsutviklingen, ønsker Senterpartiets å styrke landbruket ved å:
- Kreve en ny WTO-avtale som skal ivareta ethvert lands rett og plikt til matproduksjon.
- Styrke importvernet mot EU.
- Få til en sterkere kobling mellom mat og klima.
- Utforme en ny rovdyrpolitikk der aktiv beitebruk får større vekt.
- Hjemle varig vern av dyrket jord i jordloven.
- Fortsette å si nei til import og omsetning av genmodifisert mat.

Jaha.

I følge dem selv har inntektsøkningen de siste årene for en bonde vært +73.000 ut av en lønn per årsverk på 220.000,-. Det er jo en relativt heftig økning, men skal man dekke inntektsgapet mellom en industriarbeiders årslønn og en bondes næringsinntekt, snakker vi om en dobling ca. Nå er ikke de to summene helt sammenliknbare, pga forskjellige fradragsregler og andre skattefordeler etc. Likevel, antall årsverk er rundt 75.000,-, 220.000 ekstra er 16,5 mrd, naturlig nok en dobling av den direkte landbruksstøtte. Jeg mener vi har andre prioriteringer som er viktigere, som feks samferdsel og skole.

Å styrke importvernet mot EU er et latterlig forslag. Det er allerede sterkt nok til at tusenvis av nordmenn reiser over grensene og kjøper kjøtt i Danmark og Sverige. "Styrket importvern" betyr vel i denne sammenheng da å redusere den latterlig lave kvoten på kjøtt, eller å heve tollen ytterligere fra de flere hundre prosentene den ligger på for mange produkter. Kort sagt dyrer mat for oss. Ikke interessert, det e rbare dumt, og vil gå ut over de med dårligst råd.

Rett og PLIKT til matproduksjon? Hva i alle dager? Hvordan kan man pålegge noen en "rett" og "plikt" til matproduksjon. Hva slags straffemekanismer skulle slå inn når Etiopia ikke klarte å opprettholde sin rett/plikt under tørkeperioder? Er ikke dette et spørsmål om naturgitte forhold?

Klima? KLIMA? I forhold til norsk mekanisert og intensivt jordbruk bør en kanskje ikke holde den fanen for høyt.

I forhold til landbrukspolitikk er det et par ting jeg spør meg selv:

a) Hvorfor insisterer vi på å dyrke der det ikke er grunnlag for lønnsomme enheter. Det er litt det samme som å fiske der det ikke er fisk, eller å utvinne olje fra tørre brønner. Det er ikke smart.

b) Når vi så er enige om at det ikke er lønnsomt, så er det kulturlandskapet vi kommer med. Det betyr altså at vi vil hindre skogspredning. Samtidig er vi sjokkert og bekymret når det samme gjøres i Amazonas. Helt forskjellig? Nei, langt der i fra, der protesterer vi mot skogfelling og omgjøring til landbruksareal, og vi går så langt at vi kjøper skogområder med norske skattepenger for å sørge for at det ikke blir gjort til kulturlandskap, mens her hjemme betaler vi for å hindre at det blir skog. Paradoks? Vil si det ja!

c) Vi er veldig for importvern for mat dyrket eller alt på land. Samtidig er vi rasende på skotske lakseoppdrettere når de vil ha imprtvern for mat dyrket eller alt i sjøen. Fritt marked for fisk, men ufritt marked for korn. Paradoks? Noe!

Det er et problem i dette landet at vi er så intenst opptatt av å gjøre det vi alltid har gjort.

Jeg synes Sps forslag er en skam. De landene som får svi for dette, er noen av de fattigste i verden. Det vi tjener på dette forslaget er høyere skatter, høyere matpriser og enda en runde med å bruke penger på ting som er dumt å drive med.

Jeg føler ikke for å være politisk korrekt på dette, så kort og godt; jeg er uenig i at vi skal øke satsingen på norsk, gjennomsubsidiert jordbruk.

Sitat: "Nuts!" (amerikansk general til tysk overgivelseskrav i forbinnelse med utbruddet ved Ardennes)

Soundtrack: "Jeg er Havren" Jeppe Aakjær

Faktasjekk: En professorbløff?

Professor ved Institutt for lærerutdanning og skoleutvikling ved Universitetet i Oslo Svein Sjøberg, uttalte i et intervju med NRK 5/9 bla. dette:

"I enkelte fylker ble PISA-testen brukt på en slik måte at rektorer visstnok fikk høyere lønn hvis de endte høyere på resultatlista"

Jeg lovet at jeg skulle faktasjekke dette. Det hører med til historien at Sjøberg er veldig kritisk til PISA-testingen (les mer om PISA her).

Uttallelsen slik jeg forstår den, må gå på fylker, altså fylkeskommuner eller hele fylker. Hadde det vært en enkeltkommune eller -skole, ville han vel sagt det.

For sikkerhets skyld, og etter egen dårlig erfaring med unøyaktige journalister, ringte jeg Sjøberg for å sjekke om det var dette han hadde sagt. Det bekreftet han på telefon fra Slovenia, og henviste til mottatte mailer, som han ikke hadde tilgjengelig der. Han kunne ikke si nøyaktig hvilket fylke det var, men mente det var Vest-Agder, alternativt Aust-Agder.

Så dermed gikk jeg i gang. Jeg var nemlig litt forundret over denne oplysningen.

For sikkerhets skyld sjekket jeg Aust-Agder, Vest-Agder, Rogaland og Hordaland. Det kunne jo tenkes at det ble husket litt feil.

Svarene var entydige fra alle fylkene:

INGEN bruker PISA-testen som grunnlag for avlønning. (Referanser oppgis på forespørsel).

I beste fall er Sjøberg feilinformert, eller er svært unøyaktig i sin uttalelse. Uansett, en faktasjekk her tyder på at det han sier er direkte feil. En professorbløff? I alle fall en professorunøyaktighet og en professorkildeunøyaktighet. Eventuelt det er et helt annet fylke det er snakk om. Jeg venter i spenning på oppklaringen.

Konklusjon: Sjekk kildene dine, professor. Dette er feil.

Sitat: "I enkelte fylker ble PISA-testen brukt på en slik måte at rektorer visstnok fikk høyere lønn hvis de endte høyere på resultatlista" Svein Sjøberg prof. UiO (svaret fra fylkene: "Nei", "Stemmer ikke", "Feil", "Nei, ikke her i alle fal")

Soundtrack: "Evighetsmaskinen" Professorn

Good bye pensjoner!

Advarsel: Her kan det bli en del tall, men hovedbudskapet er: din pensjon er i fare, og faren heter FRP.

Jeg sitter og leser Frps alternative statsbudsjett. Det er for å danne meg et inntrykk av Frps økonomiske politikk. Jeg har vært på en del debatter i det siste, og der har det ofte blitt nevnt at man bare bruker 21 mrd mer av oljepengene på 400 mrd. Likevel har jeg ikke helt fått det til å gå opp når jeg har hørt hva de har sagt om prioriteringer og løfter.

Etter en gjennomgang er jeg kommet til at enten er FrP ekstremt unøyaktige i sin fremstilling, eller så er alle regnskapsmessige tyngdelover opphevet fullstendig siden sist, og matematikkunnskapen er dårligere enn vi av og til anklager den for å være.

Kilden i det som følger er Frps eget dokument ”Fremskrittspartiets alternative statsbudsjett 2009”, Gjermund Hagesæters uttalelse i Dagbladet (Siv Jensen vil ikke tallfeste skatteletten, men dette er det nærmeste vi kommer), og statistisk sentralbyrås kommentar om at de ikke har gått god for Frps budsjettopplegg.

De 21 mrd skriver seg fra selve +/- postene på driftsbudsjettet. I tillegg til dette, vil Frp opprette forskjellige fond til en størrelse av 106 mrd, der avkastningen skal brukes til gode formål. I første året, voksende til 406 mrd etter 5 år. Dette vil, om man følger deres egne tall, i tillegg føre til et rentetap i størrelsesorden 21 mrd på oljefondet (5% rente).

Det kan diskuteres hvordan man skal behandle denne typen fond, men ut av oljefondet permanent skal de, og avkastningen brukes i sin helhet.

I forhold til statens pensjonsfond, er det derfor rett å regne dem som tapt.

Diagrammet under viser hvordan oljefondet ville utvikle seg dersom Frp fikk regjere alene. Dette er et regneeksempel, der en har lagt forutsetningene i Frps opplegg for 2009 til grunn. Avkastningen og avsetningen til oljefondet blir forhåpentligvis noe høyere, men det avhenger av oljepris og den generelle utviklingen i økonomien. (Tapet består av: avsetninger til nye fond, rentetap og skattelette på ca 50 mrd)

I 2015 vil det her da mangle ca ¾ billion (744 mrd) til fremtidige pensjoner. Dette er avsetninger som egentlig er lagt til grunn at skal være der i pensjonsforliket. Legg til da at Frp er mot pensjonsforliket og ønsker altså høyere pensjoner og lavere sparing til de samme pensjonene. Mer utgifter og mindre inntekter i et system som allerede vakler, altså.

Riktig nok kan disse avsetningene brukes til å skape ny vekst. Men av de samferdselsprosjekt som man ønsker å gjennomføre, og det er hovedtyngden her (300 mrd) er det få som kan skilte med at de klarer et avkastningskrav på 5%. I tillegg kunne man lagt til mer på utgiftssiden, for eksempel løftet om å fjerne alle bompenger. Eksempelet beskriver bare at der blir et betydelig hull i forhold til fremtidige pensjoner dersom Frps forslag får gjennomslag, og at det hullet er mye større enn de selv sier.

Kanskje ikke rart at statistisk sentralbyrå ikke heller er komfortabel med at de skal ha godkjent budsjettforslaget. Feks er ikke effekten av disse fondene vurdert. Derfor har de som du kan se over presisert at de ikke har "godkjent" det.

Virkningen av dette kan lett oppsummeres: Økt inflasjon, mindre til pensjon.

Ps! I hundredagersprogrammet loves det enda mer til forbruk.

Sitat: “This budget is like an Enron budget -- smoke the numbers, cook the books, hide the truth and hope no one finds out.” John Kerry

Soundtrack: "Pengegaloppen" Vidar Sandbeck

Skolesprøyt fra de avstandsforlskede

Jeg er generelt ganske tillitsfull i forhold til eksperter og professorer. Jeg stoler på at mennesker som har brukt så mye tid og er så smarte faktisk vet hva de snakker om.

I det siste har jeg oppdaget en liten detalj som har gitt meg litt mindre tiltro til noen representanter for denne gruppen. Det dreier seg om en gruppe skoleforskere. Jeg vil kalle dem de avstandsforelskede, fordi jeg mistenker dem for å elske skolen fra avstand, og ikke egentlig sette seg inn i skolehverdagen.

Vel, det til side, en av dem som egentlig burde være velkvalifisert, Svein Sjøberg, har uttalt seg til Nrk om Pisa-tester og testing generelt. Hans uttalelser er det litt vanskelig å vurdere om kommer direkte fra ham, eller er hentet fra en kommentar han har gitt i magasinet Bedre Skole (du finner link til artikkelen her)

Der oppsummerer han resultatene fra en spørreundersøkelse som har vært hos utdanningsforbundets medlemmer.


Ikke overraskende er de overveiende skeptisk til PISA.

Kritikken går noe slikt:.
1. PISA er ikke korrekt
2. PISA måler de feile tingene
3. Det er for mye testing i norske skole og for mye rapportering
4. Undervisningen bør være forskningsbasert
I tillegg slenger Sjøberg på at tester gjør skolen dårligere, og en av hans kolleger mener skolelederne allerede vet hva de er gode og dårlige på. Sjberg påstår også at noen fylker gir rektor bedre lønn målt etter PISA resultat. Det siste vil jeg ta en faktasjekk på i morgen.

Til dette har jeg følgende kommentarer:
PISA er korrekt. Det er faktiks ingen ting som tyder på noe annet. Alle svakheter til tross, det virker som det er korrekt resultater. Der finnes store myter blant norske lærere om at andre land måler bare et utvalg av de beste, men dette er ikke rett. Det representerer et tverrsnitt av elever på alle evnenivåer. Integrerte elever måles også der de ikke er intergrerte. Noen skoler trener ekstra på matematikk, språk og det som ellers testes, og blir gode på det. Kanskje en tanke for norske skoler også.

PISA måler kunnskapsnivå. Norsk skole har mål utenom kunnskap, det måles ikke. Neivel, og hva så? Ingen av norsk skoles mål skal stå i motsetning til kunnskap, er det meningen. Dersom de gjør det, må vi ta en diskusjon, som etter min mening bør ende med at kunnskap får forrang framfor sosialisering.
Norsk skoles mål er også kunnskap. Å måle en del av målet er betydelig bedre enn å ikke måle i det hele tatt. Eller; noe kunnskap er bedre enn ingen kunnskap. Dersom vi er dårlig i basisfagene, betyr det ikke at vi er gode på alt det andre, det betyr at vi vet at vi må bli bedre i basisfagene.

Det er for mye testing. Vel, la meg spørre; hvor mange ganger i løpet av et år får elevene prøver i disse basisfagene? Jeg vil anta ca en gang i måneden, så la oss si halvparten, ca 5 prøver i året i hvert fag. I løpet av 10 år er det 50 prøver hvert fag, altså 200. Dette er det lærerne alltid har gjort.

Gjennom nasjonale prøver og PISA blir det lagt til 2+2 prøver i løpet av skoletiden, altså 4. Det er 2% av prøvemassen som det må rapporteres på.
Dette er ikke problemet! Problemet er at vi vet for lite, ikke for mye.

Det understrekes i svaret der en overveiende del mener PISA er for snever og at en egentlig trenger mer kunnskap, altså mer rapportering på bredere kriterier. Det betyr jo mer testing og rapportering.

Olav Ragnvald Thilesens kommentar er kanskje den beste beskrivelse. Han mener testing er unødvendig, fordi skolelederne allerede vet resultatet.

Det er misforstått av flere grunner
Dersom skolelederne er synske, er det interressant, men uten systematisk kartlegging vet de ikke hva de er sterke eller svake i på skolen deres. Da har de egentlig heller ikke noe grunnlag for forbedring. De er nemlig ikke til stede i klassen i undervisningen til andre lærere. Sannheten er at de fleste bygger sin ledelse på ekstremavviksunngåelse, og tiltak blir satt i gang når situasjoner er blitt så uholdbare at kolleger eller foreldre tar bladet fra munnen. I min tid som politiker kjenner jeg til 2 oppsigelser blant 4.000 lærere. Det er kun mulig fordi der ikke foregår en systematisk kvalitetskontroll.

Skolelederne vet ikke, fordi det undersøkes ikke. Det fører til en dårligere skole.

Kansje bør en gå i seg selv her og spørre; er dere mot testingen fordi dere ikke liker resultatet?

Det kan virke slik. Også artikkelen referert over er full av forklaringen på hvorfor vi ikke bør bry oss om at elevene er dårlige i basisfagene. Men det kan være verd å legge til en kommentar her; tror dere at fordi de er dårlige i basisfagene, så er de bedre etter de andre målsetningene vi har for skolen? Svaret er selvsagt at det vet vi ikke, det er i beste fall en logisk svikt å påstå det, og det vil vi ikke vite før vi sjekker.

Jeg ser frem til diskusjonen, for her antydes det at vi må være dårlige i vårt eget språk, matematikk og engeslk for å kunne bli gangs mennesker. Det, mine ærede professorer er det rene vås!

Jeg tror det er på tide at norsk skole gir opp kampen mot virkeligheten og PISA og begynner å lære barn mer av basiskunnskapene.

...og så skal jeg sjekke hvor professoren har det fra at noen fylker lønner rektorer basert på PISA-resultater.

Sitat: "It is, in fact, nothing short of a miracle that the modern methods of instruction have not entirely strangled the holy curiosity of inquiry." Albert Einstein

Soundtrack: "Preacher man"

Personlig lørdag

Er det lov å være litt personlig på en ellers upersonlig, politisk sleivsparksblogg?

Jeg gjør et forsøk, selv om jeg ikke har noe sans for å brette ut privatlivet på nettet. Men i går feiret jeg mine første 40 år sammen med noen av mine nærmeste venner. Der var mange fler jeg gjerne skulle invitert, men dessverre måtte jeg sette en stopp rundt 35 gjester. På grunn av husbygging var jeg i lånt hus (takk Tone og Steffen).

Det er et fantastisk priviliegium å kunne samle 35 mennesker til en slik feiring, og enda bedre at de kommer, og enda enda bedre å kunne kalle dem gode venner. Det er kanskje noe av det beste og viktigste jeg vet i denne verden, og det gjør at jeg føler at jeg er en av verdens heldigste mennesker.

En hilsen her til alle dem som gjorde kvelden til en fantastisk opplevelse for meg, og en hilsen til "absent friends" som jeg burde ha invitert eller som ikke kunne komme akkurat denne dagen.

...og nå er det cafetid. Livet kan sikkert bli bedre, men det skal jammen noe til!

Sitat: "Strike up the band and make the fireflies dance silver moon´s sparkling. So kiss me!" Sixpence none the richer

Soundtrack: "That´s what friends are for" - Dionne Warwick, Elton John, Steve Wonder mfl. (cheesy, men likevel)

Hvem blir statsminister?

Av og til skulle en tro at valgkampen var en utgave av Se og Hør. Personfokuset er enormt, og hvem som er sammen med hvem blir ofte viktigere enn innholdet i politikken.

Slik det norske systemet fungerer, er mye av makten kosentrert i departmentene. Dermed er det ofte den enkelte statsråd som sitter på makten, og ikke minst finansdepartementet med sine beregninger av tilgjengelig handlingsrom.

Statsministerdiskusjonen er interessant og fascinerende. men, med alle alternativene som er mulige, er dette kanskje det første valget på lenge, at taktisk stemming er helt meningsløst. Her gjelder det å stemme på dem du er enige med, fordi alle regjeringsalternativ ser ut til å måtte kjøre slalom i Stortinget.

Så, dersom du vil ha mer til bøndene, stem SP, flere kirker, stem KrF, mindre innvandrere, stem Frp, dersom du tror samfunnet har skylden, stem Rødt, dersom du tror staten er løsningen, stem Ap, dersom du har dårlig samvittighet, stem SV, dersom du ikke helt sikker, stem Venstre.

Jeg skal stemme for lavere skatt, bedre veier og en bedre skole. Høyre, altså:)

Sitat: "Skatt, skole og samferdsel!"

Soundtrack: "Skatt, skole og samferdsel!" (jeg slutter ikke før etter at du er dritlei:)

Datamaskiner i skolen…auda!

I flere artikler i det siste har det blitt stilt et kritisk søkelys på datamaskiner i undervisningen, og lærernes utfordringer med å holde elevene fokusert. Jeg mener en bør fokusere mer på mulighetene som dataverktøyet gir, og at det er en selvfølge at våre elever skal bruke dem i undervisningen, når det er det verktøyet de vil møte i fremtidens jobbsituasjon. Blir undervisningen bedre av at datamaskinen forsvinner?

Har du hørt om konseptskriving? Ikke? Da er du mest sannsynlig under 40. En gang i tiden skrev alle sjefer ”konsept”, håndskrevne utkast til brev som sekretæren fylte ut og maskinskrev etter beste evne. Store selskaper hadde store skrivestuer der skrivemaskintastene klapret og konsept ble omgjort til brev. Datamaskinen revolusjonerte dette. Produktiviteten ble høyere ved at brevene ble klare med en gang. I noen tilfeller hang sjefen etter utviklingen, og i noen tilfeller ble hans egen inkompetanse demonstrert når sekretæren ikke lenger kunne redde ham, men i det hele økte produktiviteten.

Med internett eksploderte det hele.

Problemet var at i skolen skrev man fortsatt med blyant. Der grunnlaget for kunnskap, arbeid og studium ble lagt, var ikke dataalderen helt kommet. Visst var der datamaskiner, men de var ikke det hovedverktøyet som ellers i samfunnet. Potensialet i datamaskinen og digitale verktøy ble ikke utnyttet, og elevene led under det.

De siste 3-4 årene har det skjedd en revolusjon også der. Bærbare datamaskiner er blitt sentrale i undervisningen. Det er de blitt av tre grunner. Den første er at det er verktøyet som elevene vil bruke i sitt videre studium og arbeide, så det må læres, på samme måte som alt annet. Den andre er at kombinert med digitale læremidler, gir det en helt ny og bedre mulighet til å differensiere undervisningen, og å gi tilbakemelding til den enkelte. Det tredje er at det åpner opp en helt ny og større kunnskapsbase, og lærer elevene å bruke kilder mer aktivt og kritisk.

Dette er det positive. Kritikerne hevder nå at det hele er blitt til et dataparty, der elevene gir blaffen i undervisningen og bare leker med spill og facebook i timene.

Dette stemmer ikke. I de aller fleste klasser går dette helt greit. I noen klasser er der problemer, men der var også like store problemer med uro og manglende fokus der før datamaskinen kom inn i rommet. Datamaskinen løser ikke et ordensproblem. Den løser et læreproblem. Dersom datamskinen hadde ført til et større fokusproblem, burde vi ha sett det på karakterene eller frafallet. Det gjør vi ikke.

Kritikere hevder også at det er de svakeste elevene som får problemer. Det er rett og slett ikke tilfelle. Digitale læremidler og datamaskiner gir mye større muligheter enn bøker og blyant til å tilpasse skriftstørrelse, lyd og bilde, vanskelighetsgrad og progresjon slik at elever med funksjonshemminger eller lærevansker kan få et bedre tilpasset opplegg. I tillegg gir ordningen med elev-pcer alle elever mulighet til å få verktøyet. Tidligere var det ofte slik at de elvene som kom fra familier med svak økonomi, ikke hadde tilgang på datamaskin eller internett. Dermed fikk de aldri den digitale kompetansen. Den får de nå.

Det hevdes også at lærerne ikke har tilstrekkelig kompetanse. Dette er kanskje det dårligste argumentet mot. Dersom vi skulle vente til alle hadde full kompetanse, ville det aldri blitt noe av pcer i skolen. Siden det er et nytt tiltak, vil noe av lærdommen og kompetansen bli til underveis. Men, det er ikke magi en her skal utøve. Det er snakk om å bruke et verktøy som brukes overalt ellers. Det kan være vanskelig å omstille seg fra tavle og bok til tavle, pc og internett. Men det er nødvendig, for det er der fremtiden ligger. Folk leser sine aviser på nettet, blogger sine meninger og jobber i word og excel. Det må også skolen tilpasse seg til. Men, selvsagt trengs der kompetanse og kursing. Derfor brukes det også nå større summer enn noen gang på å heve lærernes digitale kompetanse, parallelt med innføringen av datamaskinene.

Slik jeg ser det, er ikke hovedutfordringen i norsk skole at der er kommet datamaskiner inn i klasserommet. Tvert i mot, det er noe av løsningen for norsk skole. Tenk deg et øyeblikk at datamaskinen forsvant fra skolen. Hadde vi da forberedt våre ungdommer godt nok på det de vil møte etter skolen? Svaret er klart nei.

Som i alle store endringer vil noen mene det går for fort. Jeg vil mene at vi allerede er sent ute. Vi har ikke tid til å ta en pause nå eller stille det på vent. Utviklingen i samfunnet krever at skolen blir best ikke bare på boklig lærdom, men på digital kompetanse. Mulighetene er store, ikke minst i tilpasset undervisning. Datamaskinen og digitale læremidler er jo egentlig det verktøyet som gjør at vi har mulighet til å komme nærmere kravet om tilpasset undervisning til den enkelte. Nå gjelder det å gripe muligheten.

Sitat: “At the source of every error which is blamed on the computer you will find at least two human errors, including the error of blaming it on the computer” (ukjent)

Soundtrack: “Space Oddity” David Bowie

Høyre i siget - men jeg lenger fra

Høyre er litt i siget, i alle fall i følge BAs meningsmålinger for Hordaland:)

Siden valgkampen startet har vi steget. Politikken skifter, så hvor lenge det varer er ikke lett å si, men jeg synes å se en trend der Frp synker og Høyre stiger.

Merkelig nok fører andre skift i velgermassen til at jeg i dag igjen er 59.000 stemmer eller så unna en plass på Stortinget. Det skyldes at Sp kryper seg over streken for mandat, og dermed hever listen for sistemandatet fra ca 8.800 stemmer til 9.800. Dette skyldes systemet med delingstall 1.4 for første mandatberegning (se forrige innlegg) for de som er interessert i det :)

Sitat: “It's exciting; I don't know whether I'm going to win or not. I think I am. I do know I'm ready for the job. And, if not, that's just the way it goes.” George W. Bush veeeel jeg tror juryen har konkludert i begge henseender.

Soundtrack: Political Science - Randy Newman

Hvor mange stemmer trenger jeg, egentlig?

Som du sikkert har merket, har jeg en noe galgenhumoristisk holdning til mine sjanser i dette valget. Men, kanskje det er på sin plass å informere om hvordan jeg egentlig ligger an?

Du kan se oppdatering på det til høyre, i sidespalten, men la oss ta en gjennomgang.

Hordaland sender 14 mandater, og mest sannsynlig ett utjevningsmandat til Stortinget.
Mandatene regnes ut etter en spesiell metode (St. Leagues tilpasset). Denne forklares for talllnerder som tillegg under.

Uansett, den betyr slik det ser ut at Høyre trenger mellom 96.000 og 102.000 stemmer i Hordaland for at jeg skal komme inn. Her er mye usikkerhet, fordi dette kan slå forskjellig ut avhengig av hvordan stemmene ellers fordeler seg. Men der omkring.

I dagens gode meningsmåling i BA har Høyre en oppslutning i meningsmålingene som antydningsvis ligger på ca 49.000-50.000 stemmer i Hordaland. I praksis er det rundt halvparten av hva som behøves.

Hvilket leder meg til følgende konklusjon:
Alt jeg trenger for å bli valgt, er at alle Høyrevelgere i Hordaland går ut og får EN ny person til å stemme Høyre i tillegg til seg selv. Dersom alle gjør det, er vi på 99.000 stemmer, og da er jeg inne!

Så her er det bare å stå på :)

PS! I forgårs var jeg i skauen og sanket stemmer med boller og saft, sammen med Faye og Siv.

Sitat: "The only force that can overcome an idea and a faith is another and better idea and faith, positively and fearlessly upheld" Dorothy Thompson

Sountrack: Signed, sealed, delivered - Stevie Wonder

PPS!

Dette er et system for å tildele mandater i forhold til stemmetall. Stemmetallene deles på 1,4/3/5/7 osv.

For å få tildelt et mandat, telles det slik at høyeste delingstall som ennå ikke har fått et mandat får det neste.

Eks: to partier, det ene får 5.000 stemmer, det andre 7.500. Parti 2 tar da første mandat på delingstall 7500/1,4= 5.357 mot 5.000/1,4=3.571. Parti 1 tar andre mandat, fordi 5.000/1,4=3.571 er høyere enn 7.500/3=2.500. Parti 2 har "brukt opp" sitt første delingstall på første mandat, og må gå videre til neste (delingstall3), menst parti 1 ennå ikke har brukt det opp, og dermed får 2. mandat.

Normalt gir dette omtrent det samme resultatet som om du hadde brukt ren prosentregning. Likevel mener de fleste at et høyt første delingstall (høyere enn 1) favoriserer de store partiene.
Feks ville, med dagens målinger SP komme inn ved ren prosentregning, men ikke med denne delingstallmetoden.