Gebyrbløff fra SAS

SAS er igjen ute og påstår de er gebyrfrie. Tullball. Ta en titt på denne klassiske klisterbloggen.

Oppsummert: SAS markedsfører seg som selskapet uten gebyr. Men for å få bestille billett hos SAS må du betale 60 kr i billettgebyr. Eller gebry, som kanskje er mer dekkende.

Om du lurer på hvem som egentlig er billigst, sjekk ut denne prissammenlikningen fra E24

Sitat: "Read my lips; No new taxes!" George H. W. Bush (snr)

Soundtrack: High flying, adored - fra musikalen Evita av Ryce/Webber

Blir Obama gjenvalgt?

Uten at det helt kommer frem i norsk presse, er Obama-administrasjonen i ferd med å seile inn i farlig farvann. Da tenker jeg ikke på krigene i Irak og Afghanistan, men på presidentens oppslutning.

Siden han overtok som president har Obamas "approval rating" sunket sakte, men sikkert. Nobelpristildelingen ga ham faktisk et lite hopp, men trenden fortsetter i følge Gallup er han nå på omkring 53% som synes han gjør en god jobb. Hvordan Nobelprisen påvirker dette på lang sikt er usikkert, utdelingen i Oslo vil sannsynligvis gi ham et lite hopp i %.

Nå er det ikke uvanlig at "approval rating" varierier, som man kan se på diagrammet under. Presientene har med andre ord hatt svært varierende popularitet. Truman og Johnson tok over midt i en periode, og nøt godt av sympatien for den døde presidentet, og er vanskelig å sammenlikne med. Nixons periode endte som kjent i skandale, og kan heller ikke brukes til å dra generelle konklusjoner. Fords periode gikk overaskende bra, med tanke på baggasjen han startet med, men er også noe helt utenom det vanlige. Da står vi igjen med Eisenhower, Kennedy, Carter, Reagan, Bush snr, Clinton og Bush jr. som sammenlikningsgrunnlag.

Bush´første periode var preget av 11. sept. 2001 og angrepet på WORLD TRADE CENTRE. Men, når det nærmer seg valg, er mesteparten av "commander in chief" glorien forsvunnet. Nå ligger han omtrent der Obama er i dag. Han vinner valget mot John Kerry. Approval rating på 50% er altså tilstrekkelig. Men, utviklingen er klar, et høydepunkt om samler nasjonen, og så sklir det nedover. Obama er i dag der Bush var etter 4 år. Problemet er at Obama har 3 år igjen.


Clinton var en president som unngikk de store internasjonale katastrofene. Lewinsky-skandalen kommer etter at han har slått Bob Dole i gjenvalgsrunden. Clinton ligger stort sett godt under Obamas tall, helt til det blir klart hvem som er mulige motkandidater. Bob Dole er ikke noen stor slager hos amerikanerne. Nå er det Vietnamkrig-unnalurerne som råder grunnen.

Bush snr. er muligens den best kvalifiserte presidenten etter krigen, med et mulig unntak for Eisenhower. Han er den siste krigsheltpresidententen (Eisenhower, Kennedy, Bush snr). Etter hans tap taper alle krigshelter, og det er unnalurerne som vinner (Clinton, Bush jr). Vietnamkrigsgenerasjonen tar over. Bush taper over frykt for amerikanske arbeidsplasser og økonomien. Hans "approval rating" falt med økonomien. 40% virker som en for lav måling til å kunne komme tilbake.


Men, Reagan gjorde det. Han klarte, som Clinton å bedre sin popularitet etter et fall som tok ham 10-12% dypere ned enn Obama halvannet år før valget. Men, igjen møtte han en motkandidat som måtte hatt hjelp fra oven for å kunne vinne. Carter var aldri noen populær president. Han og Reagan har nærmest identiske fall på popularitetsskalaen, men Carter klarer aldri å komme seg opp igjen. Økonomien og det at man ikke klarte å løse gisselssituasjonen i Iran, får ta mesteparten av skylden. Uansett, "approval rating" i de lave 40% er faresignal.


Kennedy fikk aldri sjansen, men se en på tallene hadde han ikke hatt noe problem i valget i ´65.

Eisenhower var så populær i sin første periode, at jeg er overrasket over at noen turde å stille opp mot ham i ´56.

Det disse figurene viser er at "approval rating" i seg selv ikke sier noe om Obamas sjanser før neste valg. Fortsetter den trenden vi når ser og han havner rundt 40% til neste år, er han i farelandskapet. Da må han ha oppgang i økonomien og en ikke altfor strålende motkandidat ved neste valg for å vinne.



Diagrammene er hentet fra Wall Street Journal (http://online.wsj.com/public/resources/documents/info-presapp0605-31.html)

Tegneserie: Doonsbury, New York Times

Til likelønnsministeren

Sykepleierforbundet har i lang tid drevet en noen misvisende kampanje for likelønn. La meg først slå fast; lik lønn for likt arbeid er en selvfølge. Ulik lønn for ulikt arbeid, er like selvsagt, spør du meg.

Uansett, jeg har i et tidligere innlegg her påpekt hvor feil sykepleierforbundets fremstilling var i forhold til egen sektor, og at der egentlig ikke var noen lønnsforskjell mellom menn og kvinner i helsesektoren. Nå har regjeringen hyret inn en minister her fra dette fylket (Audun Lysbakken) som visstnok vil ha fokus på dette.

Nå skal han forholde seg til Soria-Moria-erklæringen som lyder slik mht likelønn:
“Regjeringen vil be partene avklare om det er grunnlag for et særskilt
likelønnsløft i offentlig sektor, samt utarbeide et forslag til hvilke grupper som
skal omfattes av dette. Videre må partene utforme nødvendige og tilstrekkelige
mekanismer for å oppnå en varig utjamning og for at en slik utjamning kan skje
innenfor ansvarlige rammer i det enkelte lønnsoppgjør slik at det norske
systemet for lønnsdannelse ikke svekkes.”

Jaha…det er opp til partene i lønnsoppgjørene. Slik jeg kjenner Lysbakken, kommer han ikke til å la det ligge der. Dette er en mann som tror på lover, regulering og generell politisk fikling med samfunnet.

Da tenkte jeg at jeg kanskje kunne ta for meg enda en sektor, Undervisningssektoren, der det har vært ett og annet rop om likelønn (se her).

De skriver: ”Likelønnskommisjonen slår fast at det er i de kvinnedominerte utdanningsgruppene i offentlig sektor at lønnsgapet er størst.”

Ja vel. Hva er egentlig lønnsforskjellen mellom kvinner og menn i utdanningsyrkene.

Svaret kan du finne i ssbs statistikk (http://www.ssb.no/lonnskole/tab-2009-03-26-01.html) . Basert på denne kan en slå fast at kvinner tjener 99% av menn i samme stillinger i skoleverket. Forskjellen på 1% skyldes at der er relativt sett flere unge kvinner ansatt, og lærerne har en lønnsstige som når sin topp etter 16 år. Tar en hensyn til dette (som alene utgjør ca. 1,5%) og forskjeller i sykefravær, er kvinner generelt noe bedre lønnet enn sine mannlige kollegaer, men det er innenfor det som kan forventes av statistisk avvik.

Igjen er det altså ingen lønnsforskjell mellom menn og kvinner.

Hva med mellom privat og offentlig sektor? Vel, da må en først gjøre en beregning av verdien av offentlig tjenestepensjon (15-20%) og jobbsikkerhet. Da kommer likelønn næremere enn man tror.

Sitat: ”All paid jobs absorb and degrade the mind.” Aristoteles (den mannen sa mye rart)

Soundtrack: Working on a dream – Bruce Springsteen

Kongelig kristendom

Kongen er kristen. Auda. Sånn kan man ikke ha det. «Pinlig» og «svært beklagelig» sier pressesjef Jens Brun-Pedersen i Human-Etisk Forbund. Uttalelsen kommer i forbindelse med at Kongen har uttalt at Kongen bør være kristen.

Nå er det slik at Kongen for å være konge faktisk må være kristen. Slik står det i grunnloven:

”§ 4. Kongen skal stedse bekjende sig til den evangelisk-lutherske Religion, haandhæve og beskytte denne.”

Kongen er altså pålagt å være kristen for å være konge, og i tillegg skal han være denne religionens beskytter. Uheldigvis, for Brun-Pedersen, da, har Kongen tatt Grunnloven på ordet, og er kristen.

Det Kongen sa var at han mente kongen burde være kristen.

”Det er kongens fulle frihet og rett til å velge å være kristen. Men det er pinlig og svært beklagelig at han blander seg inn i noe han ikke har noe med, nemlig vår statsform. Ved at han mener at konger i fremtiden også bør være kristne, begrenser han den religionsfriheten han selv benytter seg av, sier Brun-Pedersen til Vårt Land.”

Men Kongen har ikke religionsfrihet. Som eneste i dette landet, er han lovpålagt å være kristen. Attpåtil er han pålagt å beskytte kristendommen. Heldigvis er han også kristen.

Kan Kongen da svare annet enn at han mener at kongen bør være kristen?

Nei, han kan ikke det, for svarer han det, har vi en konstitusjonell krise. Hadde Kongen svart at kongen bør velge sin egen tro, hadde han ikke kunnet være konge, fordi han da ikke hadde fulgt misjonsbudet eller håndhevet og beskyttet kristendommen, og han i tillegg hadde ment at kongen burde kunne bryte grunnloven ved å ikke være kristen. En konge som ikke mener han skal følge sin egen konstitusjon kan ikke være konge.

Dette burde Brun-Pedersen forstått. Han burde angrepet Grunnloven, ikke Kongen. Det skjønte han sikkert også, men det er lettere å få oppslag på en konge, enn på en lov.

Sitat: ”Kongen bør være kristen” Kongen & Grunnloven

Soundtrack: Nasjonalsangen

Honey I´m home

Jaja, jeg har vel ikke vært verdens mest aktive blogger siden valget. Skrivesperre? Nei. Dyp depresjon med handlingslammelse på grunn av valgresultatet? Nei, jeg er ikke spesielt depressiv anlagt. Gipsede armer etter uheldig tildragelse på valgvake? Nei, den var ute den store dramatikken.

Det var bare det at etter at valget var over, våknet alle politikere opp og fant ut at nå må vi ta igjen det vi ikke har gjort, og dermed skjedde det som pleier å skje når politikere skal ha noe gjort; det blir en del møter. Dag- og kvelds-, og av og til nattmøter. Dermed lite tid til å skrive her.

Ting jeg ikke har hatt tid til siden valget:

Skrive blogg

Sykle

Bruke årskortet på SATS (hint, hint) som familien ga meg til 40-årsdagen

Høstferie

Middagsklubb

Lese den nyeste Terry Pratchet-boken

Ting jeg har hatt tid til siden valget:

Møter i/med:Fylkesutvalg, Fylkesting, Vestlandsråd, Kommunestyre, UTM, Arbeidsgruppe EUs maritime politikk, CPMR, Sveio, Taxinæringen, EU-regelverkkonferanse, Beredt, innovasjon Norge, etc, etc... alt sammen nødvendig og interessant.

Ellers ikke så mye...

Det er godt man har et søramerikansk syn på tid; at den er noe som kommer til en, ikke som løper fra enJ

Sitat: ”All that really belongs to us is time; even he who has nothing else has that.” Baltasar Gracian (Spansk jesuitt og forfatter)

Soundtrack: We have all the time in the world – Louis Armstrong

Fredag i Gøteborg (SE/EU)

Gøteborg er en fantastisk flott by, og jeg har gode minner herfra. Beliggenheten ved Gøtaeelven der den renner ut i stredet mellom Danmark og Sverrige, og ikke minst det flotte byplanmessige grepet som Avenyn er, gjør det faktisk til en meget hyggelig by å vandre i.

Bare så synd at jeg opplever byen fra innsiden av en kongressal på Gothia Towers/Svenska Mässan. Vel, det er jo egentlig slik det skal være når en er her på jobb.

Conference of Peripheral Maritime Regions, eller Perifere (Europeiske) Maritime Regioners Kongress. Ikke vær overrasket nå, men Hordaland er en av dem. Det dominerende antallet delegater her er fra EU-land, naturlig nok, ettersom 80% av innbyggerne i Europa (70% dersom en inkluderer Russland) er EU-borgere.

I vest-Europa deler vi utenforskapet med minstatene Lichtenstein, San Marino, Andorra, Island og ”giganten” Sveits.

Sittende her på denne konferansen blir konsekvensene av dette utenforskapet åpenbare. Det vi tror er økt selvråderett, blir i realiteten til redusert selvråderett gjennom at vi må forholde oss til alle reglene EU vedtar, men påvirkningen vår på de samme reglene er i beste fall indirekte.

En av de kanalene vi har til kommisjonen er gjennom denne typen organisasjoner.

Her sitter vi da og diksuterer fremtidens maritime politikk, fremtidens fiskeripolitikk og fremtidens miljøpolitikk i størrelser som betyr noe; nemlig det europeisek nivå.

Det er sannheten vi velger å se bort fra, nemlig at uansett hva vi foretar oss på disse områdene, har det i den store sammenhengen ingen eller liten betydning så lenge vi ikke får med oss andre. Den europeiske samtalen om disse temaene har vi effektivt meldt oss ut av, gjennom vårt utenforskap.

Som en litt forvirret skøyteløper insisterer vi på å går 10.000 meteren i motsatt retning av alle andre, å spille vår fotball på en egen banehalvdel. Problemet er bare at motstanderlaget er like stort, og scorer lettere på et forsvar med kun en midtstopper og ingen sidebacker.

Eller sagt på en annen måte. Ingen kan tvinge EU eller USA til å bøye seg for regler de ikke er enige i. De er for store og viktige. Norge må bøye seg for alle regler de bestemmer seg for å innføre, enten vi er med i EØS eller utenfor. Alene er vi et lett offer for andre lands proteksjonisme, det være seg straffetoll på laks eller andre varer.

Vi glemmer ofte at 50%, altså halvparten av alt vi produserer i Norge blir eksportert! Vår største, tradisjonelle handelspartner er Sverige. 68% av vår eksport går til EU. Våre viktigste eksportland er følgende (i rekkefølge etter eksportstørrelse)
1. Sverige (14,2%)
2. Tyskland (12,9%)
3. Kina (7,5%)
4. Danmark (6,8%)
5. USA (6,4%)
6. Storbritannia (6,2%)

Ingen andre land tar over 5%. Disse 5 landene tar over halvparten av vår eksport. Tyskland og Sverige alene tar en fjerdedel. (Kilde: SSB: http://www.ssb.no/emner/09/05/muh/tab-2009-09-15-03.html)

Spillereglene disse 3 store politiske enhetene velger å legge (feks Kinas proteksjonisme) påvirker direkte vår mulighet til å eksportere, hva vi tjener på eksporten og hvilken velferd vi kan tillate oss. (Tre store politiske enheter tar 82% av vår eksport, og altså 40% av alt vi produserer).

Hvem er det som bør være redd her, kunden som kan kjøpe fra hele verden eller selgeren som tydeligvis bare har tre kunder? Bortfall av en av disse feks gjennom en implementering av tollregler lik de vi smeller på dem som vil eksportere landbruksprodukter til oss, ville fjerne hele lønnstillegget for ett år.

Hvor kan vi påvirke?

Der er i hovedsak to sikkerhetsmekanismer vi kan påvirke. Det ene er WTO (http://www.wto.org/), det andre er EU. WTO er vi med i, sammen med 152 andre medlemmer. Deres vedtak er like bindende som EU-vedtakene er for EU&EØS medlemmer. Likevel velger vi å synes at i en klubb med 153 medlemmer har vi nok innflytelse til å ville være medlem, mens i en klubb med 27 blir vi for små.

Forstå det den som kan. Spør du meg, gjelder det å være med der vi kan. EU er et sted vi kan være med. Alternativet er bare å godta alt de kommer med uten å ha en stemme i det hele tatt.

Sitat: ”To safeguard democracy the people must have a keen sense of independence, self-respect, and their oneness.” Gandhi

Soundtrack: Beethovens 9 (Europahymnen) (Ode til gleden/Schiller)